NORSK FOTBALL MELLOM STIVE PERMER: Odd-keeper Andre Hansen kaster seg forgjeves etter et skudd fra Rosenborgs Mike Jensen i Skien i serieåpningen for en måned siden. Samtidig utkom 15 fotballbøker om norske toppserieklubber på Falck Forlag. Foto: Bjørn Langsem
NORSK FOTBALL MELLOM STIVE PERMER: Odd-keeper Andre Hansen kaster seg forgjeves etter et skudd fra Rosenborgs Mike Jensen i Skien i serieåpningen for en måned siden. Samtidig utkom 15 fotballbøker om norske toppserieklubber på Falck Forlag. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Fra tribunefeber til sotteseng?

Bak «vegg-til-vegg»-dekningen har publikum og tv-seere i økende grad mistet interessen for norsk fotball. 15 ferske fotballbøker om toppserielag viser likevel at engasjementet fortsatt kan trigges.

I åra fra 2004 til 2008 økte interessen for norsk fotball voldsomt. Tilskuertallene ble nær fordoblet, og verdien av tv-avtalen ble mangedoblet fra og med 2005. Det var også slående hvordan norsk fotball plutselig var noe nesten alle på en eller annen måte ønsket å være en del av.

Det var ikke få wannabe-kjendiser som plutselig sto fram som fotballfans og prøvde å sannsynliggjøre at de hadde vært det så lenge de kunne huske, selv om få hadde lagt merke til dem på tribunen i de grå 80- og 90-åra.

Denne boomen var helt uten forankring i sportslig framgang. Både landslag og klubblag var jevnt over dårligere enn i 90-åra, da publikumstallene var stabile på et langt lavere nivå. Fotballinteresse kan blomstre nokså uavhengig av kvaliteten på det som serveres. Men det er ikke gitt en gang for alle. For slike trendbølger er nettopp det; trender. Og trender er normalt forbigående.

I dag er norsk fotball inne i en negativ spiral, ikke bare sportslig. Publikumstallene er på vei tilbake til nivået fra før 2004, og norsk fotball er ikke kult lenger. Stadig flere velger bort stadion for å se fotball på tv, og der har den stadig sterkere konkurranse fra spansk og engelsk fotball.

Til tross for dette har det lyktes å crowdfunde bøker om 15 av de 16 norske eliteserieklubbene, som ble utgitt på Falck Forlag rett før seriestart. Prosjektet har fått fellesnavnet «Supporterserien».

Det betyr ikke at alle skriver i kraft av å være supportere (selv om de stort sett er det også), ikke handler alle bøkene om supportere heller. Snarere at de antakelig først og fremst er skrevet for supportere.

Bøkene har stor variasjonsbredde på flere måter. To av bøkene er nærmest selvbiografiske, andre ser primært fotballen i et supporterperspektiv, mens flertallet er mer konvensjonelle klubbhistorier, selv om den historiske perioden som dekkes er sterkt varierende.

Flere av de historisk orienterte bøkene dveler ved profesjonaliseringen av norsk fotball. Her tenker jeg ikke bare på at spillerne får betalt for å utøve idrett, men også på hvordan både sportslig og økonomisk-administrativ kompetanse får økt betydning, og hvordan treningskulturen blir mer seriøs.

I boka om Vålerenga forteller Terje Hellerud om hvordan han i 60-åra diskuterte både forrige og neste kamp med folk på trikken da han var på vei til jobb. I dag tar få fotballspillere trikken, og ikke skal de på noen annen jobb enn treninga heller. Avstanden mellom spillerne og det publikum som ser på dem har økt. Mange, særlig i den eldre generasjon, har ment at dette er en trussel mot fotballinteressen, fordi publikum ikke lenger kan identifisere seg med spillerne. Spillerne har liten forankring i lokalmiljøet, de kommer fra hele verden og flytter dessuten på seg hele tiden.

Likevel fortsetter supportere å hylle sin egen by når de feirer laget, noe som går tydelig fram i supporterserien. Det skjer selv om verken spillere, trenere eller ledere har lokal tilknytning. Rett nok er mange ekstra stolte hvis klubben får fram lokale spillere som markerer seg, men det viktigste er at de presterer sportslig. I Trondheim gleder man seg i skrivende stund over at laget er tilbake på toppen, med god hjelp av blant andre noen innkjøpte dansker. I Bergen var østerrikeren Paul Scharner en stor helt da han spilte i klubben, og i supporterseriens bok om Aalesund finnes et morsomt portrett av den originale spilleren Gustave Bahoken fra Kamerun, en høyst variabel spiller som ble svært populær i supporterklubben Stormen.

Arve Hjelseth: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og
førsteamanuensis ved NTNU.
Arve Hjelseth: Artikkelforfatteren er fotballsosiolog og førsteamanuensis ved NTNU. Vis mer

Det viktigste for supportere er derfor ikke at spillere og trenere har lokal forankring. I stedet redefineres hva som ligger i lokal identitet og stolthet og hvem som representerer den: Mantraet er at spillere, ledere og trenere går, mens supporterne består. Det er dermed supporterne som i egne øyne forvalter klubbenes identitet.

Men også denne formen for lokal (eller nasjonal) tilhørighet kan trues av den globale fotballen. Fra et sportslig perspektiv er det jo nokså oppsiktsvekkende at 50000 tilskuere ukentlig kan lokkes til eliteseriearenaene, og at noen hundre tusen i tillegg ser kampene på tv. Fotball av langt bedre kvalitet er jo lett tilgjengelig. Er det ikke atskillig mer underholdende å se Barcelona enn Brann?

Enn så lenge har geografi og nasjonalitet likevel betydning. Da Rosenborg regelmessig spilte i Champions League, hadde de flere seere i Norge enn Manchester United. Men vil framtida også se slik ut, hvis norske klubber mot formodning skulle begynne å kvalifisere seg igjen?

Kanskje nordmenn samler seg om ett lag, som slåss for nasjonens ære i kamp mot de utenlandske storhetene?

I boka om Viking skriver Aslak Sira Myhre fint, men bittert, om et besøk på Stavanger stadion i Rosenborgs storhetstid, hvor lokale ungdommer møtte opp med Rosenborg-effekter. Trenden har heldigvis snudd, slik trender som nevnt ofte gjør. Et klubbskjerf er ikke lenger nødvendigvis som en tatovering; et signal om en urokkelig identitet, selv om supporternormene tilsier at det bør være sånn.

Supporterserien viser også at fotball er mer enn bare resultater, mesterskap og tabeller. Fotball, og det å følge en klubb tett, er kanskje vel så mye historier, fellesskap og morsomme episoder, og ikke minst turer til bortekamper, enten det er i Norge eller i Europa, og enten det resulterer i seire eller nederlag.

Den selvironiske eller sarkastiske humoren er aldri langt unna når supportere skriver om tilværelsens skjeve gang. Vålerenga-klanen har ett av sine stolteste øyeblikk knyttet til stemningen de laget i en bortekamp i UEFA-cupen mot Chelsea. De tapte 3-0, men det gjør ikke skam på minnene. Den muntert-ironiske tonen er ellers spesielt tydelig i Odd- og Aalesund-boka.

Norsk fotballs sponsorer er allerede bekymret over de lave seertallene til C More, som fra i år tok over store deler av tv-rettighetene til norsk fotball. Bak «vegg til vegg»-dekningen har publikum og tv-seere i økende grad mistet interessen.

Disse bøkene viser likevel at engasjementet fortsatt kan trigges, og de beskriver engasjementets form, selv om norske eliteseriekamper neppe vil samle 10000 tilskuere i gjennomsnitt igjen på kort sikt. Men først og fremst viser serien at fotball fortsatt kan være en kilde til identitet og fellesskap, på måter det er vanskelig å gjenskape foran tv-skjermen hjemme eller på en pub.

Bøkene kan, til tross for varierende kvalitet, leses som en hyllest til stedsidentitet og til det å oppleve den særegne fellesskapsfølelsen slik identitet i kombinasjon med fotball kan gi grobunn for.