STERKT: «Ifigenia i Aulis» er en ren og reflektert forestilling. Fra venstre: Espen Skjønberg, Laila Goody, Fridtjov Såheim, Stine Mari Fyrileiv, Erland Bakker og Ole Johan Skjelbred. Foto: Per Maning/Nationaltheatret.
STERKT: «Ifigenia i Aulis» er en ren og reflektert forestilling. Fra venstre: Espen Skjønberg, Laila Goody, Fridtjov Såheim, Stine Mari Fyrileiv, Erland Bakker og Ole Johan Skjelbred. Foto: Per Maning/Nationaltheatret.Vis mer

Fra Troja til vår tid

Regissør Eirik Stubø og gjendikter Jon Fosse koker Evripides’ «Ifigenia i Aulis» ned til essensen. Det er sterkt gjort.

||| Det var kanskje bare et spørsmål om tid før regissør Eirik Stubø ville oppdage Stine Mari Fyrileiv. Skuespilleren, som har tittelrollen i Stubøs oppsetning av Evripides' «Ifigenia i Aulis», har noen av de samme egenskapene som andre av Stubøs førstedamer, Birgitte Larsen, Kirsti Stubø og Petronella Barker. Hun er ren og blek, med et glatt og ofte gåtefullt ansikt. Men fysisk virker hun plastisk og seig.

Dette gjør at hun har noe barnlig og uskyldig over seg samtidig som hun fremstår som robust. Og det er disse egenskapene som behøves i rollen som prinsessen som oppdager at faren hennes, kong Agamemnon, planlegger å ofre henne til gudinnen Artemis, for til gjengjeld å få vinden som skal føre skipene hans til Troja, som han har sverget å ødelegge.

Ifigenia må gå fra barnlig troskyldighet til å akseptere og endog omfavne det som skal skje henne, uten at uskylden tapes underveis. Til dette passer Fyrileiv godt. Skuespillervalget er en av mange riktige avgjørelser i den gnistrende klare «Ifigenia i Aulis», som igjen viser hvorfor Stubø er en av norsk teaters mest reflekterte scenefortolkere av dramatikkens klassikere.

Historien om Ifigenia inngår i det flettverket av myter som er historien om Trojanerkrigen. Den første beveger er krigsgudinnen Eris, som under bryllupet til havgudinnen Thetis og den dødelige kong Pelevs kaster et gulleple inn i festsalen, der det står skrevet «til den vakreste». Trojanske prins Paris får i oppgave å bestemme hvem som skal få eplet. Han gir det til kjærlighetsgudinnen Afrodite, i bytte mot løftet om at Paris skal vinne hjertet til verdens vakreste kvinne, Helena.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Helena er gift fra før, med kong Menelaos av Sparta, broren til kong Agamemnon av Argos, og alle de andre hellenske kongene har sverget å hjelpe Menelaos om Helena skulle bli tatt fra ham. Som bestemt av gudinnen forelsker Helena seg i Paris når han besøker Sparta, og flykter med ham til Troja. De greske heltene og kongene samler seg om Agamemnon og Menelaos for å bistå dem i hærtoget som følger. Men de får ingen vind. Og så er det spåmannen sier at det ikke vil bli noen vind før Agamemnon har ofret datteren sin.

Evripides' «Ifigenia i Aulis», som ble skrevet rundt år 405 f. Kr., begynner her, idet Agamemnon har sendt bud på datteren og bedt henne komme til militærleiren i Aulis, men allerede angrer.

Evripides' tekst er tilsynelatende en likefrem redegjørelse av et handlingsforløp, med utstrakt bruk av gjentagelser og epiteter, men det er mye som ligger under: Agamemnons ambisjoner og rivalisering med broren, og den underlige logikken som oppstår når et enormt militært maskineri er satt i bevegelse og ikke vil stanses.

Dette stoffet er det Stubø og gjendikter Jon Fosse koker ned til en fortyknet essens. Fosses versjon av skuespillet er kondensert, setningene er harde og dumpe og utmeislede, men vakre. Bruddstykker av teksten, setninger som handler om kommende krig og død, seiler iblant opp på den mørke skjermen bak skuespillerne, mens lav musikk er en diskret påminnelse om at vi befinner oss i det greske myteuniverset.

«Ifigenia i Aulis» er en av Eirik Stubøs mest minimalistiske oppsetninger, hvilket ikke sier så rent lite. De seks skuespillerne sitter på spinkle stoler på scenen, i Kari Gravklevs sedvanlig elegante scenografi, og fremfører nesten alle sine replikker sittende, med blikket mot publikum. Virkningen er slående - dette er krigere og konger, handlekraftige menn, men her er de passive og veike. De fekter matt mot forbrytelsen som er i emning, men griper ikke inn for å hindre den.

Pasifisten Evripides viser hvordan krigen bringer også de som har retten på sin side, inn i vanvittige valg som de ikke kan komme gjennom med sin menneskelighet i behold. Sett gjennom Fosses og Stubøs prisme blir dette en fortelling om den menneskelige tilstand, om valg uten lykkelig utgang, om kommende smerte som det er umulig å slippe fra. Det er tungt og dumpt stoff. Men for det aller meste levendegjøres det med så sterk indre dynamikk og nerve at det forblir intenst fengslende.

For det mest vellykkede ved Stubøs dempede og diskriminerende tilnærming, er at han tvinger publikum til å lytte, til å ta innover seg skuespillernes mimikk og merke seg hvordan replikkene lades. Fridtjov Såheim har den bærende rollen som Agamemnon. Såheim har noe foroverlent og aktivt og maskulint ved seg, det er lett å se ham for seg som hærfører, men her er dette noe som holdes helt nede og bare antydes. Såheims replikkarbeid og diksjon er som vanlig upåklagelig.

I et ensemble som klinger finstemt sammen er også Laila Goody verd å fremheve. Stadig sittende, med minimale midler til rådighet, skal hun formidle dronning Klytamnestras raseri over ektemannens umenneskelighet, og hennes fortvilelse over å ha så få muligheter til å redde datteren, over stadig å være prisgitt menn. Reisen som foregår i ansiktet til Goody er bemerkelsesverdig.

«Ifigenia i Aulis» skildrer en fjern verden, der flere av beveggrunnene for å handle virker fremmede og frastøtende i dag. Den er utfordrende å sette opp. Vi er i et univers der kampen for æren er essensiell, der det er så maktpåliggende å komme seg til Troja at selv et menneskeoffer virker som noe man kan gjennomføre. Naturligvis er det noe av poenget i stykket at Agamemnons planer vekker forferdelse blant alle som ikke er blodsultne soldater, men råheten i grunnpremisset kan bidra til å holde også publikum på avstand.

Ifigenia rettferdiggjør sitt eget offer ved å si at hun redder Hellas, krigen hun gjør mulig vil sørge for at ingen lenger våger å bortføre greske kvinner. Dette er et mer tidløst argument - makthavere har til enhver tid vært avhengig til å få de som ofrer seg i krig til å tenke at de dør for høyere mål - men det er like fullt vanskelig å akseptere. Men for den som vil forsøke, og gå inn i fortellingen på dens premisser, er «Ifigenia i Aulis» en sterk opplevelse.

«Korleis trur du eg kjem til å ta imot deg når du ein gong kjem heim att?», sier Klytamnestra til Agamemnon. Forskjellige forfattere har til forskjellige tider hentet ut og belyst de tette menneskelige dramaene som lever i randsonen av den store fortellingen om Trojanerkrigen. Vi kan studere de samme personene gjennom flere forfatterskap og på flere stadier i livet.

Trojanerkrigen ender med at Troja jevnes med jorden. Kongen av Troja og sønnene hans blir drept. Akillevs, Thetis' og Pelevs' uovervinnelige sønn som også er en sentral skikkelse i «Ifigenia i Aulis», dør kjempende. Helena reiser hjem med Menelaos. Odyssevs legger ut på den lange ferden hjem til Penelope. Og kong Agamemnon tar med seg sin nye elskerinne, sannsigersken Kassandra, og vender tilbake til Argos, der han blir drept av Klytamnestra, som aldri har glemt offeret av Ifigenia, og hennes elsker. Agamemnons gjenlevende barn, Elektra og Orestes, dreper deretter sin egen mor for å hevne faren, en hendelse Evripides også beskriver i sin «Elektra».

«Ifigenia i Aulis» peker slik ut av seg selv, til andre fortellinger og tider. Racine og Johann Wolfgang von Goethe er bare to av forfatterne som har latt seg inspirere av historien. En annen er den norske samtidsdramatikeren Finn Iunker. Hans skarpe «Ifigeneia», som hadde premiere på Trøndelag Teater i forrige uke, legger et absurd skjær over kongenes iver etter å fraskrive seg ansvar.

Stubø bruker Ifigenia-historien også til å si noe om teatret. Epilogen, levert av Espen Skjønberg, fremføres etter at lysene er kommet på i salen. I et overrumplende og grasiøst grep gjøres Ifigenias død og mulige gjenoppstandelse til en kommentar til teatrets vesen. Den ofrede Ifigenia kommer ut og tar imot applausen. Slik sier ikke «Ifigenia i Aulis» bare noe om livet, men også en hel del om kunsten.