Fra vitenskap til «Knowlywood»?

Ofte har det vært sagt at vitenskapen er over og dømt til undergang. Med jevne mellomrom har det stått fram mennesker som har skuet et snarlig endelikt, og dommedagsprofetier har aldri vært mangelvare. Med et tusenårsskifte nært forestående er tiden inne til ny refleksjon omkring emnet.vitenskap Denne kronikken tar for seg en utvikling der vitenskapen i stigende grad synes å bli bundet til næringslivets behov og dermed til markedet, framfor å være et sannhetssøkende mål i seg selv. Kronikkforfatteren mener at en av de største farene ikke ligger i vitenskapens faglige utvikling, snarere i utøvelsen av vitenskapen. Bjørkli er student ved Studio Apertura NTNU Trondheim.

Felles for spådommene om slutten på vitenskap har vært en analyse av premissene og grunnantakelsene for vitenskapen selv; dens logikk og grunnleggende tankegang har vært i fokus for framtidspessimistene. Allerede på slutten av 60-tallet begynte man å stille spørsmål ved forestillingen om stadig framskritt (Gunther Stent, 1969: The Coming of the Golden Age: A View of the End of Progress).

Hvor lenge kan man fornye seg?

Finnes det begrensinger for framskrittet?

Fra Silicon Valley er det uttalt at datakapasiteten skal fordobles hver 18. måned, og noe av vitenskapen ser ut til å basere seg på noe av de samme idealene - kunnskap skal optimalt ekspandere i samme tempo som kapasiteten til datachips. Dette er Moores lov.

John Horgan ga i 1995 ut sin bok «The End of Science», der noe av de samme tankene kommer fram. Det hevdes at den naturvitenskapelige tilnærmingen til kunnskap har møtt veggen. Den tradisjon vi har bygget vår kunnskapsproduksjon på, har tømt seg. Noen hevder sågar at vi har funnet de svar som er verdt å finne og at bare formaliteter gjenstår. For Horgan er de voldsomme framskrittene som er gjort i de siste 100 år det beste argumentet for at vi nærmer oss vitenskapens endelikt. En slik voldsom ekspansjon og framgang kan ikke fortsette i all evighet. Spesialiseringen har tøyet grensene for hva vi kan begripe. En gang er det stopp.

Jeg vil anmode leseren om å rette oppmerksomheten bort fra svakheter ved selve vitenskapen og antyde en farligere og mer reell kilde til snarlig opphør, nemlig vitenskapens aktører og kontekst. For det synes at utøvelsen av vitenskap utgjør en større trussel enn vår forståelse av den. Jeg sikter til populariseringen av vitenskap og følgene av det. Problematikken angår hvordan en symbiose mellom vitenskap og samfunn skal balanseres.

Om vi skal se tilbake på de to siste tiårene, finner vi et av de mest markante trekkene i utviklingen av informasjonsteknologi. På midten av 80-tallet var det svært få som kunne forutse den omfattende integrasjonen av IT som vi har i dag. Visjoner om «informasjonssamfunnet» er langt på vei blitt en realitet. Dette førte til en rekke endringer i samfunnet; i overgangen til dette nye «informasjonssamfunnet» har det blitt en stadig større fokus mot kunnskap som sådan, ikke dens produkter. Informasjon og kunnskap er stikkordene på alles lepper. I lys av IT-revolusjonen har det åpenbart seg at de sentrale ressurser er hva vi vet, ikke hva vi lager. Man snakker om «kunnskapskapital», «knowledge management», «intellektuell kapital» og «kunnskapsnettverk». Og kunnskapen skal samtidig være digital. Kunnskap er fortolket som informasjon i digital utgave - eksempelvis Internett.

Næringslivet ser ut til å ha flyktet inn i en digital verden i håp om økt levedyktighet i framtiden. Og som en følge av denne digitaliseringen av markedskrefter har hastigheten for omsetning og kommunikasjon økt betraktelig. Teknologien sørger for stadig hurtigere forflytninger av data (jf. Moores lov). For næringslivet handler det nå om å være først ute og raskest til å tilpasse seg det utrolige tempoet.

Min påstand er at dette er realiteter som markedskreftene har tatt med seg inn i vitenskapen.

At vitenskap tidvis henter legitimering og finansiering fra næringslivet, er ingen nyhet. Man kan anta at det lenge har eksistert et forhold mellom markedskrefter og vitenskap, men nå synes balansen å være grovt forskjøvet i favør av målsetningen om maksimal profitt på kortest mulig tid. Markedet leverer premissene for samarbeidet i større grad enn før. Motivet om anvendelighet innenfor vitenskapen har blitt dens primære drivkraft, og kravet til salgbarhet er i ferd med å overgå kravet til sannhet - å vite er ikke lenger nok, det må også selge.

Man har havnet i en uheldig situasjon: vitenskapens avhengighet av markedet kan ikke avhjelpes med det første. Omkostningene for å drive vitenskap er voldsomme. Det kreves enorme ressurser som styresmakter ikke er villige til å dekke. Og pengene finnes hos aktører på markedet som ikke er villige til å føye seg etter de særegenhetene vitenskapsmenn og -kvinner har. Finansiering er et krav på lik linje med en god metode og fyldig kunnskap. Det er behov for «Founding Theory» hvor stabil aksess til ressurser er tema: Hvordan selge vitenskapen?

Vi nærmer oss kjernen i problemet: Hva er det som selger i det nye terrenget av IT-teknologi? Hva selger i informasjonsjungelen? Hva kjennetegner det produktet vitenskapen må selge? For å finne ut av dette må man se på den arenaen næringslivet befinner seg på. Det er åpenlyst at IT-revolusjonen har ført til en massiv overflod av informasjon. Det flyter over av aktører som vil formidle noe. Man ser at IT-teknologiens fremste egenskap også er en av dens største svakheter - åpenheten. Internett er åpent, ingen har noen reell myndighet i cyberspace. Det finnes få eller ingen begrensinger på hvem og hva som kan legges ut for allmennheten. Man har problemer med å etablere en enhetlig struktur som lar seg navigere i. Dermed har vi ingen mulighet til å sette oss inn i alt, det er rett og slett for mye. Resultatet er en situasjon hvor kunnskapens innhold ikke lenger er dens primære kvalitet. Det blir et spørsmål om hva som underholder! Man baserer seg på vår oppmerksomhet, ikke vår forstand. Umiddelbar forløsning framfor pinefull modning. I et miljø hvor millioner av aktører slåss om vår oppmerksomhet, har det utviklet seg en trend hvor «the entertainment factor» er avgjørende for hvem som lykkes og ikke - forbrukere av informasjon må underholdes, deres oppmerksomhet må fanges og beholdes. Dette fordi når mengden informasjon overskrider et visst nivå, er det ikke mulig å ha noen oversikt. Man griper tak i overflateegenskaper, det umiddelbare: Suksess er «entertainment» i rendyrket form. «Entertainment» er slik blitt en ressurs på lik linje med kapital og kunnskap. Det har kommet dithen at vår oppmerksomhet er like verdifull som våre penger for markedet. Kunnskap må selges på lik linje med biler, leskedrikker og matvarer.

Trenden er at underholdningsbransjen utvider sitt territorium til å gjelde alle sider av samfunnet. Nå også vitenskapen. Vi ser fram mot et slags Hollywood i globalt format hvor det som ikke kan sies på 30 sekunder ikke er verdt å vite. Det er simpelthen ikke tid til grundig forståelse og anstendig forhold til vitenskap. Det legges opp til hastige «one night stands» med kunnskap hvor det er forbruket som teller. Kunnskapens levetid er beregnet i henhold til nyhet og underholdning, og gjennomsnittsalderen synker drastisk. Ringvirkningene på lang sikt er fatale. Jeg ser ingen lys framtid for vitenskapen.

Dette er «Knowlywood» - en hybrid mellom «knowledge» og Hollywood.

Vitenskapen kan sies å være på søken etter markedets entertainment-punkt (E-punktet) hvor uttrykket for kunnskap står i sentrum. E-punktet garanterer for en umiddelbar salgbarhet og sender aksjekurser til værs for en stakket stund. Denne orgasmiske suksessen er alltid kortvarig grunnet hastigheten i markedet som følge av digitale kommunikasjonslinjer.

Søken etter E-punktet vil vanskjøtte dybdeforståelsen og forderve premissene for kunnskap. Vitenskapen vil stagnere fordi vi fremmedgjøres - kunnskap blir et salgsobjekt uavhengig av dens innhold og mening. Det gjelder oss selv, nemlig vår holdning til vitenskapen og markedet.

Framtiden er ikke først og fremst digital, men tabloid.