Fracture

Gode skuespillere redder en relativt slapp thriller.

FILM: Såkalte smarte thrillere – filmer uten eksplisitt action, men med kløktige vendinger og overraskende sluttpoeng – er en kunst få mestrer, men som mange likevel prøver seg på. Så også Gregory Hoblit.

I løpet av «Fracture»s fem første minutter skyter Ted Crawford (Anthony Hopkins) sin kone i hodet fra kloss hold. Vi får se at han tørker av våpenet, og at han lar seg arrestere av sin kones elsker, politimannen Rob. Før dette har Crawford blitt etablert som en velholden, ekstremt intelligent og meget resultatorientert herre. Og etter dette skal resten av «Fracture» handle om å få luringen dømt for udåden han har begått.

Anthony Hopkins spiller sitt sedvanlige onde jeg, men Hannibal Lecter-assosiasjoner til tross, Hopkins spiller med tyngde og karisma. Kameraet elsker ham, og scenene mellom han og Ryan Gosling er strålende. Den gamle, slu setter den unge, energiske på prøve.

Gosling, som kanskje er mest kjent for å spille den unge Hercules på TV3, regnes som et av de heteste navnene i Hollywood for tida. Og rolletolkningen av den forrykende dyktige statsadvokaten som får i oppgave å felle Crawford, forklarer hvorfor.

Det er skuespillerprestasjonene som driver «Fracture» framover, og det er dette, samt det gode filmatiske håndverket, som gjør den relativt tynne historien overkommelig og filmen verdt å få med seg.