Frådende raseri

Åtte hundre siders rasende utfall mot norsk dobbeltmoral og kannibalsk kapitalisme.

BOK: «Jeg anklager den norske stat for folkerettsstridige drap ... slavearbeid ... barnearbeid ... miljøødeleggelse ... fagforeningsknusing ... forbrytelser mot menneskeheten.»

Sigmund Jensen legger ikke fingrene mellom i kapitlet «J `accuse», som er et angrep på den rike norske oljestats bruk av aksjefondet. Det avslutter gigantromanen «Tiberiusklippen», som er Jensens andre roman etter den kritikerroste «Hvite dverger, svarte hull». Jensen er også en betydelig novelleforfatter.

Kannibalisme

«Vi vet at et gjennomsnittlig norsk livsløp krever et par tusen menneskeliv i den tredje verden ... Dette lever vi med. Det later ikke til å plage oss nevneverdig,» heter det i denne boka, som fastslår at Kapitalisme er kannibalisme. Tittelen er hentet fra romertidas Keiser Tiberius, som kvittet seg med sine motstandere ved å kaste dem utfor en klippe. Dette skjer også i dag, om enn på mer finurlig vis. Noe denne mastodontromanen viser gjennom konspirasjonsteorier med røtter tilbake til middelalderens ordenssystem.

Det er lenge siden jeg har lest et så rasende og rått utfall mot et styrtrikt Norge, som sleipt og selvtilfreds holer den tredje verden. Jensen er Stavangermann, og det er i denne «Oppkomlingens by» handlingen starter. Byen som takket være oljen «gikk fra å være den fattigste byen i det fattigste land i Europa, til den rikeste byen i det rikeste land i verden.» Her bor forretningsmannen Jan Johansen, mannen med Norges mest alminnelige navn. Han arver sin onkel Reidar, som innebærer at han ender som omdømmeforvalter for Norge. Det skal føre Jan Johansen inn i den virkelige maktens korridorer. Til det verdensomspennende «Korporativet», som både står bak den russiske revolusjon, Hitlers maktovertakelse og selvmordet i bunkersen. Alt styrt av penger og rent maktbegjær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ynkelige AKP’ere

Gjennom den tvetydige skikkelsen Jan Johansen går Jensen løs på enhver historiske sannhet, fastsatt av seierherrene. I likhet med Knut Hamsun har han lite til overs for engelskmennene. Kolonimakten som styrte et India der den alminnelige inder hadde mindre mat enn fangene i tyske konsentrasjonsleire. Og der 30 millioner døde under hungersnøden. Og hva med Afrika, spør Johansen: Tre millioner mennesker drept i Kongo på under tre år. Mens vi fortsetter den evige kretsingen rundt nazistenes forbrytelser, som ikke koster oss en krone.

Også «nisseluemarxistleninistene» får sitt. «Alle kan ta feil, jøss bevares. Men man kan da ikke gjøre den samme feilen i ti, tyve, tretti kanskje førti sammenhengende år, uten å gjøre det aller minste forsøk på å korrigere seg selv... annet enn noen ynkelige epitafer.» Her til sammenlikning med nazistene. Menn av ære, ifølge Jan Johansen: De sto inne for det de hadde sagt og gjort, og tok livet sitt.

Tiden og døden

Det skal mye til for virkelig å lykkes med en åtte hundre siders roman. Jensen lykkes ikke helt. Han baker inn en vanvittig mengde fakta, i store deler hentet fra avisartikler de seinere åra. Disse fletter han inn i trolige og utrolige konspirasjonsteorier.

Det er egentlig spennende gjort, fordi leseren ikke helt vet hva som er hva. Men det blir for voluminøst. Visse steder virker det som om Jensen bare skriver av, lesser på og putter inn. Som om mengden i seg selv teller.

På den annen side er en slik mursteinsroman nesten en egen sjanger. Hadde Jensen strammet inn, ville det blitt en annen type roman. Og om leseren bare holder ut, er det veldig, veldig mye å hente her.

«Tiden går, sier vi. Men tida går ingen steder. Den blir sittende. Den sitter i blikket, hendene, ansiktet og organene, i lemmene og åndedrettet. Og det forekommer meg at det ikke finnes noe system i denne verden, verken teologisk eller filosofisk, som kan forsone meg med døden.»