I «remake.me» bruker Unni Straume sine gamle spillefilmer som utgangspunkt for en dokumentarisk selvranasakelse.
I «remake.me» bruker Unni Straume sine gamle spillefilmer som utgangspunkt for en dokumentarisk selvranasakelse.Vis mer

Fragmentarisk introspeksjon

Med «remake.me» speiler Unni Straume seg i sin egen filmografi.

FILM: Det kanskje mest gledelige med det norske filmåret 2014 er de mange små, interessante kinofilmene som har blitt til utenfor det tradisjonelle filmproduksjonsapparatet. Hanne Myrens «Elsk meg», Dag Johan Haugeruds «Det er deg jeg vil ha» og Mariken Halles «Verden venter» er alle høyst severdige filmer som bryter med den norske standarmodellen for hvordan spillefilm tenkes og lages.

Selvportrett Unni Straumes tilsvarende utradisjonelle «remake.me» er et forsøk på å bruke regissørens egen filmografi til å skape et dokumentarisk narrativ — et slags fragmentarisk selvportrett eller speil. Ved å klippe sammen scener og sekvenser fra filmer som «Til en ukjent», «Thranes metode» og «Musikk for bryllup og begravelser», skaper Straume en ny fortelling som følger sin egen intuitive logikk.

Denne fortellingens betydning og tematikk forblir hele tiden utenfor publikums rekkevidde, men i sammenstillingen av scener fra ulike tidspunkter i filmografien aner man likevel konturene av en indre monolog om det å eldes og tildeles nye roller i eget og andres liv. Det er en høyst interessant innfallsvinkel, men «remake.me» skjemmes av at de sleivete hjemmevideoopptakene som binder spillefilmklippene sammen står i åpenbar kontrast til det filmatiske håndverket som preger arkivmaterialet.

Krysser sitt spor Straume er en filmskaper av den gamle skolen. Hun tillegger sine bilder og fortellinger stor betydning, og er ikke redd for å bruke filmmediet til å tenke høyt. «remake.me» er utvilsomt en film mange vil oppfatte som pompøs, og som for å komme pompøsitetsbeskyldningene i forkjøpet klipper Straume inn et Ole Paus-sitat som kan stå som et motto for hele prosjektet: «Hvis ikke du tar deg selv seriøst, kan du ikke forvente at andre skal gjøre det».

«remake.me» er i det hele tatt svøpt i en eim av god gammeldags europeisk kunstfilm. Og i et norsk filmklima hvor man kappes om å undervurdere publikum, oppleves denne tilliten til egen stemme og publikums interesse som befriende.