SELVOPPTATT: Vigdis Hjorths nye bok fra fengselsmiljø er fragmentarisk, selvopptatt og selvmedlidende. Det hadde vært helt greit hvis den utelukkende var en roman, mener anmelderen. Foto: Sondre Steen Holvik
SELVOPPTATT: Vigdis Hjorths nye bok fra fengselsmiljø er fragmentarisk, selvopptatt og selvmedlidende. Det hadde vært helt greit hvis den utelukkende var en roman, mener anmelderen. Foto: Sondre Steen HolvikVis mer

Fragmentarisk, selvopptatt og selvmedlidende fra fengselet

Hva er viktigst: Fengselet eller Vigdis Hjorth?

ANMELDELSE: Utenfor porten står en dame med en stor koffert. Det er tidlig vår, gatene rundt fengselet i Sandefjord er folketomme. Ingen svarer når damen ringer på. Hun lurer på om det vil være masete å ringe på en gang til. Til slutt kommer en kvinne med uniform.

«Hun åpner døren for meg uten å sjekke papirene, jeg er velkommen. Jeg neier. Falt seg sånn at jeg neiet igjen. Må hente kofferten, sier jeg skal hente kofferten, prøver å late som om den ikke er tung, strever, er flau fordi jeg har så mye med meg, en jåle, vil ha det overstått, vil inn. Det er overgangene som er krevende. Å være i to verdener samtidig er krevende, døren går igjen bak meg, og jeg er ute av min egen.»

DAMEN UTENFOR PORTEN heter Vigdis Hjorth og er en berømt norsk romanforfatter.

Hun står der fordi hun skal sitte inne: tretti dager for promillekjøring. Nå utgir hun en bok om fengselsoppholdet - tida hun tilbrakte i en annen verden.

Det er viss logikk i det valget. Lenge før det ble mote har Vigdis Hjorth aktivt brukt sitt personlige liv litterært. Med gode grunner har romanene hennes fått stadig mer skryt det siste tiåret, i 2010 mottok hun selveste Gyldendalprisen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Som kanskje ingen annen norsk forfatter i sin generasjon, har Vigdis Hjorth utforsket, utvidet og utfordret selve forfatterrollen,» kommenterte juryen. «Vi snakker om en forfatter som har satt mye på spill, som har våget mye. Og gitt mye. Det er på tide å gi noe tilbake.»

DET ER MULIG det var nettopp forfatterrollen Vigdis Hjorth utforsket, utvidet og utfordret da hun for noen uker siden sto fram i VG Helg og fortalte om fyllekjøringa, skammen etterpå, måneden i fengsel.

UTENFOR PORTEN: Vigdis Hjorth utgir nå en bok om fengselsoppholdet - tida hun tilbrakte i en annen verden. Foto: Sondre Steen Holvik
UTENFOR PORTEN: Vigdis Hjorth utgir nå en bok om fengselsoppholdet - tida hun tilbrakte i en annen verden. Foto: Sondre Steen Holvik Vis mer

Fengselsoppholdet «krevde å bli formulert», sa Hjorth.

Historien som møter oss i «Tredve dager i Sandefjord» stemmer på en prikk med detaljene fra intervjuet.

Boka er en rapport og en reiseskildring fra fengselslivet, og som leser blir du - akkurat som Hjorth ble det - fylt med en intens og klam klaustrofobi når kofferten endelig er løftet inn, porten slår igjen bak deg og livet ditt rammes inn av grelle institusjonsgardiner, skuddsikkert glass i vakta og tomt snakk på TV-rommet.

Som miljøskildring er «Tredve dager i Sandefjord» livaktig, som selvutlevering er den tilsynelatende skånselløs. Det forhindrer ikke at teksten som litterært prosjekt er dypt splittet - en splittelse som underveis setter seg i leseren som et slags emment ubehag.

PÅ TITTELSIDA av «Tredve dager i Sandefjord» står det «roman». Og i boka heter damen med kofferten ikke Vigdis, men Tordis - vi får vite at hun er dramatiker.

Fiksjonaliseringen er likevel syltynn: Det er den omhyggelig litterært konstruerte effekten av å møte noe selvopplevd som bærer boka.

Passasjen jeg siterte innledningsvis er karakteristisk: «Tredve dager i Sandefjord» lar oss konsekvent møte fengselet slik det ser ut og oppleves for den som forteller - en klossete, småborgerlig dame som bærer minst like tungt på sin egen skam og forfengelighet som hun gjør på sitt monster av en koffert.

Fragmentarisk, selvopptatt og selvmedlidende fra fengselet

Perspektivet åpner for mye finstemt slapstick - tenk: hun neier! - samt en innsiktsfull studie i innestengningens psykologi, slik den arter seg for noen som likner på Vigdis Hjorth (og det gjør kanskje de fleste av oss, enten vi liker å innrømme det eller ei).

Skyldfølelsen, de ynkelige forsøkene på å tekkes både voktere og medfanger, ubehaget ved den allestedsnærværende infantiliseringen, vellysten ved det samme, ved det å bli som et barn igjen, fratatt både ansvar og utfordringer, bare legge seg ned på senga i institusjonsrommet om kveldene, og vite at absolutt ingen forventer noe av deg.

FORTELLERGREPET setter samtidig noen begrensninger for teksten som den sliter stadig tyngre med å kompensere for. Boka skildrer et sett med opplevelser som deles av tusenvis av nordmenn hvert år.

Alt tyder imidlertid på at de fleste av de som er innesperret har noe vanskeligere med å mestre dette enn forfatteren fra Nesøya. Nesten alle av Vigdis/Tordis' medfanger i Sandefjord har sittet inne i flere omganger. Flere av dem sitter på lengre dommer.

Alle blir de på hvert sitt vis ydmyket eller umyndiggjort gjennom sine fangeerfaringer. Men ingen av dem skriver roman om det etterpå.

Hvem er det da som «våger mye» eller «setter mye på spill» i denne boka? Jo lenger du kommer ut i teksten, jo mer enerverende blir kontrasten mellom fortellerens posisjon og menneskene hun vil fortelle om, uansett hvor godt skrevet dette er.

Særlig når Vigdis/Tordis gjennomført tematiserer forskjellen mellom henne og de andre fangene som en kilde til lidelse ... for henne selv. I lunsjen kommer det fram at hun er forfatter, «det blir stille og svært pinlig før hun spør om jeg er kjent, som han der Ibsen. Flere ler, jeg rister på hodet igjen, det er så vondt.»

Det er så «vondt»? Ikke narr meg til å le.

«HVIS DU VIL VITE hvordan et samfunn er, skal du gå til dets fengsler,» siterer forfatteren Dostojevskij på bokas første side.

Den reformorienterte fengselsromanen er en stolt litterær tradisjon, som Hjorth åpenbart vil knytte an til: I intervjuene har hun snakket overbevisende om det feilslåtte ved selve fengselsinstitusjonen.

De store realistiske og naturalistiske romanforfatterne hadde som ambisjon å løfte fram samfunnets skyggesider for å mane leseren til reaksjon. Problemet for mange av dem ble å vekte mellom egen private fascinasjon for det forbudte, og behovet for å gi stemme til de stemmeløse. Slik endte de ofte med å speile sine egne fordommer.

Når Hjorth etter hvert gir oss mer av livshistoriene til de hun møter, står hun snublende nær å gjenta den samme feilen: Jeg vet ikke hvor revolusjonerende det er i dag at mange narkomane syns dop er ganske digg, selv om det later til å overraske forfatteren.

I tillegg håper jeg hun har behandlet medfangenes historier med samme forsiktighet som de fengselsansatte selv er pålagt med lov gjennom taushetsplikten.

Jeg antar fangenes fortellinger er langt mer fiksjonalisert enn forfatterens - eller skrevet i full forståelse med de det gjelder. Hvis ikke er denne boka i seg selv et slags overgrep, uansett hva en måtte mene om forholdet mellom det personlige og det litterære.