JUKS: Håvard Nyhus er tatt i grovt plagiat. Det bør bli en regel at journalister ser kritisk på hverandre, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
JUKS: Håvard Nyhus er tatt i grovt plagiat. Det bør bli en regel at journalister ser kritisk på hverandre, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Fram med skittentøyvasken

Håvard Nyhus' grove plagiat fortjener offentlighetens oppmerksomhet.

Kommentar

I kjølvannet av Butenschøn-skandalen har flere plagiatsaker blitt rullet opp og delt.

Dagbladet-skribenten Kjetil Rolness har tatt for seg et ytterst pinlig og grovt plagiat fra Helge Øgrims tid som Dagbladet-journalist på starten av 2000-tallet. Sjokkerende nok var dette ifølge Øgrim selv og hans daværende kollega Astrid Meland ikke et unntak fra denne tiden i db.no's historie, men snarere for en arbeidsform å regne.

Også en eldre artikkel Rolness skrev i Klassekampen i 2005 om flere kjente plagiatsaker, har fått velfortjent nytt liv på sosiale medier. Journalisten har laget en sak om «Juksemakerne».

Sist ute er Jan Arild Snoen. I en artikkel i Minerva avslører han at Håvard Nyhus, bidragsyter i både Bergens Tidende og Dagbladet, har stjålet grovt fra The Luxury City vs. The Middle Class, en artikkel i New Geography, ført i pennen av redaktøren Joel Kotkin omtrent en måned før Nyhus fikk publisert artikkelen Den barnløse byen i Dagbladet i 2009.

Nyhus har nå offentlig innrømmet plagiatet og lagt seg flat.

Det grove plagiatet fortjener likevel en gjennomgang og en kommentar.

Nyhus' artikkel er skrevet som en reportasje fra San Francisco, hvor han selv var bosatt på tidspunktet. Han virker å følge to personer, Anne Kessler og John Hill, som flyttet til San Francisco fem år tidligere og forteller samtidig en historie om den amerikanske middelklassen og byenes utvikling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men når vi leser Kotkins artikkel i New Geography forstår at vi det hele er et fabrikat. Nyhus har ikke snakket med Kessler eller Hill. De heter egentlig Ellen Moncure og Joe Wong. De bor ikke i San Fransico, men i Brooklyn.

Ikke nok med det. Som Snoen viser er hele artikkelen klipp og lim fra Kotkins artikkel.

Det fjerde avsnittet kan stå som eksempel. Der skriver Nyhus:

En demografisk undersøkelse gjort av Praxis Strategy Group viser at San Francisco, New York, Chicago, Los Angeles og Boston har blitt rammet av den største middelklasseflukten.

I Kotkins originale artikkel finner vi følgende formulering:

A demographic analysis conducted by my colleagues at the Praxis Strategy Group over the past decade found that New York and other top cities — including Chicago, Los Angeles, San Francisco, and Boston — have been suffering the largest net out-migration of residents of virtually all places in the country [ ...].

Deretter tar teksten til Nyhus en parodisk, og tragisk, vending. For her frigjør han seg fra Kotkins artikkel for første gang ved å henvise til mannen han plagierer:

«New York finansierer en eiendomsmodell som skviser ut middelklassen; den aspirerende klassen», skriver Joel Kotkin, forfatter av boka «Reviving the City of Aspiration», i artikkelen «New York Should End Its Obsession With Manhattan».

Noen vil kanskje tenke at det å henvise til forfatteren og boka er en formildende omstendighet. Jeg vil si tvert imot. Den viser heller at Nyhus besitter frekkhetens nådegave.

For henvisningen hinter på ingen måte til at det er fra denne forfatteren Nyhus henter sine poenger, men framstilles som det er en del av hans egen research til artikkelen.

Det er rett og slett dønn uærlig og misvisende.

Når det er sagt: Saken handler ikke om det mest alvorlige i verden og leseren får tilgang til en artikkel hun ellers ikke ville lest. Men det er vanskelig å overdrive omfanget av overtramp Nyhus begår i denne teksten. Bevisst fabrikasjon, direkte oversettelser og en villedende henvisning til forfatteren han plagierer, er alle alene ille nok til å fortjene reprimande.

Å avsløre plagiat kan framstå som å «henge ut» vedkommende. Det kan virke som en unødig praksis som skader den som har gjort uretten mer enn nødvendig. Det var trolig slik Dagbladet og Minerva tenkte i 2009 når de ikke ville avsløre for leserne at Nyhus hadde plagiert Kotkin.

Det var imidlertid et feilgrep da, like mye som det ville vært et feilgrep nå hvis vi skulle unnlatt å avsløre det i dag.

Det å avsløre andres juks er et nødvendig onde. Pressen lever av tillitsforholdet vi har til våre lesere og våre kilder. Hvis pressen serverer leseren usannheter og stjeler av fagfolk, brytes den kontrakten.

Pressen kan derfor ikke forsvare sine egne når usannheter, løgn og fusk avdekkes. Vi trenger en kultur hvor det er vanlig å gå hverandre etter i sømmene og ta til motmæle der usannheter fremmes, og hvor juks og tyveri avsløres når det er begått, slik det er for vane å gjøre i forskningen.

Da legen Jon Sudbø ble tatt for massivt forskningsjuks i 2006 ble han med rette grundig gransket og mistet etter hvert muligheten til å drive forskning. Han ble avslørt fordi andre forskere var villig til å stille spørsmål ved det han sa han gjorde.

Michael Lacours fabrikkering av forskningsfunnene som lå til grunn for en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Science, ble avslørt fordi det er blitt stadig vanligere å ta en grundigere titt på hverandres data, også innen samfunnsvitenskapen. Princeton har nå trukket tilbake jobbtilbudet de hadde gitt Lacour.

På kort sikt kan det svekke omdømme til pressen hvis flere skandaler rulles opp. Men på lengre sikt vil det sikre at lesere og kilde har tro på at pressen søker sannheten og er like hard mot sine egne som de er mot andre.

Feilene Butenschøn, Øgrim og Nyhus har begått fortjener ikke å bli en historie om tre menn som gjorde gale ting. Det bør heller markere oppsparket til en dugnad hvor vi i pressen anlegger et kritisk blikk på oss selv og hverandre.

Et godt sted å starte vil være i avisenes utenriksredaksjoner, som i en årrekke har vært kjent for sløv praksis.

For framtida kan det være en idé at et uavhengig organ årlig gransker et tilfeldig utvalg av avisartikler. Kanskje er det på tide å gi priser, ikke bare for de bra tingene som skjer i Presse-Norge, men også for de ting vi har grunn til å skamme oss over.

Det vil avsløre og avskrekke systematisk plagiering, og gjenreise tilliten til pressen.

Få skittentøyvasken ut i dagen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook