Framgang ute - helvete hjemme

Hundrevis av vilkårlige arrestasjoner forteller halvårsrapporten fra Øst-Timors menneskerettighetssenter (ETHRC) om de første seks månedene av 1997. En dobling i forhold til hele 1996.

Fjorårets Nobelpris førte til medvind for Øst-Timors sak på den internasjonale arenaen. I april 1997 vedtok FNs kommisjon for menneskerettigheter en skarp resolusjon der de kritiserte den indonesiske regjeringen for manglende framgang når det gjelder menneskerettigheter på Øst-Timor. Kommisjonen ba også om konkrete tiltak mot de kontinuerlige krenkelsene. Den sør-afrikanske presidenten Nelson Mandela har gått offensivt ut med støtte til Øst-Timor.

Tross internasjonal anerkjennelse: på hjemmebane har forholdene ifølge ETHRC forverret seg kraftig. Det er nærliggende å tolke utviklingen som indonesisk hevn etter en fredspris de likte meget dårlig. Like etter at Nobelprisen ble gitt til biskop Carlos Belo og José Ramos-Horta, trappet de indonesiske okkupantene opp volden på østtimoresisk jord. I desember i fjor ble en rekke demonstranter i hovedstaden Dili fengslet og mishandlet. Den samme harde praksisen fortsatte inn i 1997 og nådde nye høyder i mars og rundt det indonesiske valget i mai.

Geriljaen på Øst-Timor, Falintil, økte sin aktivitet i samme periode, og en del av arrestasjonene og drapene fra indonesisk side er rene represalier mot sivilbefolkningen. En rekke personer er blitt arrestert og beskyldt for å ha boikottet valgene, andre blir anklaget for å samarbeide med Falintil. ETHRC-rapporten inneholder også flere utsagn om mishandling og tortur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kildene som forteller om drap, tortur og arrestasjoner er for en stor del anonyme. Det gjør rapporten vanskelig å kontrollere. Men i mange tilfeller er de samme hendelsene også referert i australsk presse. At kildene må være anonyme under det eksisterende indonesiske regimet er forståelig. Senteret ber da også andre uavhengige om å reise og undersøke de sakene de refererer til.

I de fleste tilfellene rammer overgrepene unge menn, mange av dem var ikke engang født da Indonesia invaderte Øst-Timor i november 1975.

250 timoresiske ungdommer marsjerte i hovedstaden Dili den 23. mars, da Jamshed Marker, spesialutsending for FNs generalsekretær, var på besøk. De oppsøkte ham på hotellet og overrakte en petisjon mot den indonesiske okkupasjonen. Etter at Markers representant var gått tilbake til rommet sitt, blokkerte soldater hotelldørene og begynte å skyte inn i mengden av ungdommer. Ifølge rapporten skal over 50 ha blitt såret under demonstrasjonen. 33 ble arrestert og venter dom. To unge kvinner sies å ha blitt mishandlet og voldtatt ved samme anledning.

Denne tekstblokken rykkes inn et par cicero fra venstrekantTo andre typiske tilfeller fra ETHRCs rapport:

«Amaro Belo ble skutt av medlemmer av Kopassus (spesialkommandostyrke) den 13. juni. Han ble trolig skutt som et ledd i de indonesiske militæres svar på geriljaens angrep på valgene, og var mistenkt for å være bindeledd mellom Falintil-geriljaen og dens støttespillere.»...«Americo Fatima da Costa, en student fra Øst-Dili, ble arrestert på bussterminalen i Becora klokka 4 om morgenen av politistyrken og BRIMOB. Han var mistenkt for å være østtimoresisk aktivist og for å boikotte valget.»

Ekstra tekstinnrykk sluttETHRC ber om opplysninger om hvor de arresterte befinner seg. Noen blir løslatt, andre fraktet til Java, atter andre blir sittende i lokale fengsler uten rettshjelp. Tilsammen ble 707 mennesker arrestert de første seks månedene av 1997.

Falintils nestkommanderende, David Alex, ble tatt til fange 25. juni. Like etter kunngjorde indonesiske myndigheter at han døde av skadene han pådro seg i et væpnet sammenstøt mellom geriljaen og de militære. ETHRC har ikke fått bekreftet at han virkelig er død, fordi omstendighetene rundt sammenstøtet og den lynraske begravelsen i Dili er uklare. Vestlige medier har antydet at Alex er i live, men ingen vet helt sikkert.

ETHRC krever en grundig undersøkelse av omstendighetene rundt David Alex' forsvinning.

Falintils leder, Xanana Gusmao, sitter i fengsel i Jakarta med en dom på 20 år. Under Nobel-seremonien for snart ett år siden reiste vinnerne krav om løslatelse.

Menneskerettssenteret ETHRC, med base i Australia, stiller en rekke krav til Indonesia og det internasjonale samfunnet. De vil ha upartiske undersøkelser av tilfellene som er nevnt i rapporten, informasjon om alle som er rapportert forsvunnet, og frigivelse av alle fanger som ikke er anklaget for alvorlige forbrytelser etter indonesisk lov. Videre krever de human behandling av fanger og slutt på tortur og tilfeldig fengsling.

Rapporten utfordrer FNs medlemsland til mer aktiv handling. ETHRC ber landene presse Indonesia til å følge resolusjonen fra FNs menneskerettskommisjon om å løslate øst-timoresiske politiske fanger og la menneskerettsorganisasjoner få adgang til Øst-Timor. Videre håper de medlemslandene vil be Indonesia om å tillate permanent FN-nærvær på Øst-Timor, og ellers inviterte representanter som kan undersøke nærmere de forholdene som er beskrevet i rapporten.

Gjorde fredsprisen til syvende og sist bare vondt verre for Øst-Timors befolkning? Mine kontakter sier at de ser det ikke slik. Samtidig har de kanskje hatt høyere forventninger til omverdenen enn den har greid å oppfylle hittil. Forhåpentlig kan fredsprisens hjemland bidra til at den tendensen snur. Det fins grenser for hva en liten befolkning kan tåle av kollektiv mishandling. Snart er okkupasjonen 22 år gammel.

En rekke utfordringer venter på den nye ministeren for bistand og menneskerettigheter. Mellompartiene var tilfredse med fjorårets fredsprisutdeling. Siden den tid har Statoil fortsatt sitt engasjement i Timor-stredet, også i territorialfarvann som folkerettslig tilhører Øst-Timor. Indonesia mottar fortsatt bistandsmidler. Hvor mange millioner i 1998? Hva med faren for at næringslivssubsidier havner i lommene på Suharto-familien, en av verdens rikeste, i et land gjennomsyret av korrupsjon?

Det har vært vanskelig å få dokumentert med hvilken kraft den forrige regjeringen talte Øst-Timors sak i internasjonale fora. Undertegnede reiste for ett år siden en rekke spørsmål til daværende statssekretær Jan Egeland, men fikk aldri svar.

Denne regjeringen har muligheter til å vise en høyere og mer positiv profil. Kan østtimoreserne som gledet seg slik over Nobelprisen, vente at noen av ETHRCs krav blir reist og prioritert av den norske regjeringen?

Og hva vil næringsminister Lars Sponheim gjøre med Statoils engasjement i Timor-stredet?

kronikkvigØst-Timor

Det er ett år siden fredsprisen gikk til Carlos Belo og José Ramos-Horta. Hva har skjedd i året etter? Blant annet på bakgrunn av en rapport om Øst-Timors menneskerettigheter forteller Elisabeth Eide i denne kronikken at vold og tortur er blitt enda mer utbredt. Hun etterlyser også et sterkere norsk engasjement.

sitatGjorde

fredsprisen

vondt

verre?

sitatStatoil har

fortsatt

sitt

engasjement