EN FORFATTER FOR FREMTIDEN: Sunniva Relling Berg ble Brage-nominert for ungdomsromanen «Utfor.» Nå har hun skrevet sin andre roman som bekrefter at hun er en spennende, ny stemme. Foto: Vidar Flak
EN FORFATTER FOR FREMTIDEN: Sunniva Relling Berg ble Brage-nominert for ungdomsromanen «Utfor.» Nå har hun skrevet sin andre roman som bekrefter at hun er en spennende, ny stemme. Foto: Vidar FlakVis mer

«Framleis kjenner eg grepet hans om ankelen, som ei varm fotlenke»

Sunniva Relling Berg skriver om å være nesten voksen.

ANMELDELSE: Sunniva Relling Berg feide inn som en språksikker og bråmoden debutant i 2011, med romanen «Utfor». Særlig det våkne blikket på de umulige tingene i menneskenes liv - det vi tier om - gjorde inntrykk.

Nå er andreboka straks ute, og Berg viser at hun tør satse. «Beina i gitaren» er en tankevekkende fortelling, særere og dystrere enn debuten.

Trass «Framleis kjenner eg grepet hans om ankelen, som ei varm fotlenke.» Slik møter vi Bo i bokas første, nysgjerrighetsvekkende linjer. Det er ferie fra videregående og hun tilbringer dagene på hytta sammen med foreldrene.

Bo har det ikke bra. Hun befinner seg i en protestfase, er lei av å prøve å passe inn og å tilpasse seg roller. Hun har snauklippet seg og avviser alle som vil henne vel. Den eneste Bo trekkes mot er den uforutsigbare ensomme ulven Hans.

Det uavklarte En episodisk form og ladete situasjoner gir boka godt driv. Uroen er hele tiden til stede. Berg tar seg likevel tid til å male med smal pensel - når hun skildrer naturen, eller den følelsesmessige ambivalensen i Bo: Behovet for å være tøff og likevel pappas jente, lengselen etter å få trøst, selv om hun holder foreldrene på flere armlengders avstand.

Alle karakterene har denne ambivalensen. De er sammensatte nok, uforklarlige nok, til å holde på interessen. Faren og moren er ikke flate foreldresjablonger. Vi kan føle det uformelige tomrommet mellom dem. Og Hans, som minner om Mads fra forrige bok, er både manipulerende og tiltrekkende, maktglad og øm.

Steinhard fortvilelse Det er også nok rom i romanen som ikke er helt opplyste. Berg holder ofte døra kun på gløtt. Som i skildringen av forholdet mellom Bo og faren. Paradoksalt nok er det dette kvalitetstegnet som truer romanen.

Bos raseri er helt på grensen til å være for skyggelagt: For hvor kommer all den steinharde og destruktive fortvilelsen fra? Berg kunne underbygget jentas mørke desperasjon bedre.

«Beina i gitaren» fremstår som mindre gjennomarbeidet enn debuten, men er en befriende litterær ungdomsroman, skrevet av en dristig forfatter.

«Framleis kjenner eg grepet hans om ankelen, som ei varm fotlenke»