MODEN SYNTHPOP: «Foot Of The Mountain» er bandets første plate der de innrømmer at de er en liten samling middelaldrende menn, skriver Dagbladets anmelder. FOTO: SCANPIX/EPA
MODEN SYNTHPOP: «Foot Of The Mountain» er bandets første plate der de innrømmer at de er en liten samling middelaldrende menn, skriver Dagbladets anmelder. FOTO: SCANPIX/EPAVis mer

Framover i alle retninger

Flaggskipet a-ha er tilbake. Trioen seiler trygt i alle retninger uten at vi verken blir sjøsyke eller forvirret.

|||Hør hele a-ha-skiva her

Å drøvtygge på gammel moro fungerer sjelden. Men den historieløse er uten identitet. Å gi avkall på sitt gamle jeg for å finne noe nytt blir gjerne katastrofalt. Det å balansere mellom det som var og det som er, for å meisle ut det som skal bli, krever god balansegang og innsikt. a-ha viser her at de er full av dette.

Moden synthpop
Allerede på «The Bandstand» forstår vi hvor det bærer hen. Vi skal framover i alle retninger, en reise i tid og rom. For meg er mye av 80-tallet en stor parentes i musikkhistorien, men dette tiåret ga oss noe av det beste av synthpop og elektronisk rock. Det er den kvalitetsepoken a-ha suger inspirasjon fra.

Hvem har ikke et forhold til Depeche Mode, Simple Minds, Duran Duran, Human League og selvsagt a-ha fra den perioden.
Trioen lener seg uanstrengt til sin fortid.

Dette framstår ikke som noe oppgjør, men et modent og respektfullt tilbakeblikk. Det blir som å forstå en ungdomsperiode med et voksent menneskes innsikt.

Med nye øyne
Men Paul, Magne og Morten dveler ikke bare ved fortida. De er forsonet med den, for så å løfte blikket og la det vandre 360 grader. Flaggskipets radar skanner og leser — og de tre offiserene på brua finner det de sannsynligvis er ute etter: trygge havner og interessante farvann. Her er ingen eksperimenteringstrang eller ønske om å utforske nytt land.

Nei, det blir mer som å se det velkjente på nytt — oppdage det alminnelige med nye øyne.

«Foot Of The Mountain» er bandets første plate der de innrømmer at de er en liten samling middelaldrende menn.

Mer rendyrking
a-ha er like mye et voksenpoporkester som det er et popband. Dette er positivt ment. Styrken er jevne og solide nivået på plata, en fin symbiose mellom kunstpop og bruksmusikk.

a-ha-signaturen Harket synger like fantastisk som alltid. På den annen side sitter jeg med en følelse at bandet kunne fulgt sitt 80-tallsspor tydeligere og rendyrket synthpopen enda mer. Da kunne «Foot Of The Mountain» blitt et strammere og mer lekent album. Og fort blitt en moderne a-ha-klassiker.

Nå er den først og fremst, «bare» en av a-has beste utgivelser. Den selvtitulerte singelen har nok de fleste hørt på radio, men albumets beste øyeblikk er «Riding The Crest», en låt som vil føye seg inn i rekke av bandets aller beste.