|||Hør hele a-ha-skiva her

Å drøvtygge på gammel moro fungerer sjelden. Men den historieløse er uten identitet. Å gi avkall på sitt gamle jeg for å finne noe nytt blir gjerne katastrofalt. Det å balansere mellom det som var og det som er, for å meisle ut det som skal bli, krever god balansegang og innsikt. a-ha viser her at de er full av dette.

Moden synthpopAllerede på «The Bandstand» forstår vi hvor det bærer hen. Vi skal framover i alle retninger, en reise i tid og rom. For meg er mye av 80-tallet en stor parentes i musikkhistorien, men dette tiåret ga oss noe av det beste av synthpop og elektronisk rock. Det er den kvalitetsepoken a-ha suger inspirasjon fra.

Hvem har ikke et forhold til Depeche Mode, Simple Minds, Duran Duran, Human League og selvsagt a-ha fra den perioden.Trioen lener seg uanstrengt til sin fortid.

Dette framstår ikke som noe oppgjør, men et modent og respektfullt tilbakeblikk. Det blir som å forstå en ungdomsperiode med et voksent menneskes innsikt.

Med nye øyneMen Paul, Magne og Morten dveler ikke bare ved fortida. De er forsonet med den, for så å løfte blikket og la det vandre 360 grader. Flaggskipets radar skanner og leser — og de tre offiserene på brua finner det de sannsynligvis er ute etter: trygge havner og interessante farvann. Her er ingen eksperimenteringstrang eller ønske om å utforske nytt land.