VIKTIG STEMME: - Andreas Viestads rabiate angrep på Kjetil Rolness er et bevis på at sistnevnte er mye viktigere i den offentlige debatten enn førstnevnte, mener Håvard Melnæs om debatten mellom Viestad og Kjetil Rolness i anledning Gunhild Stordalens EAT. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
VIKTIG STEMME: - Andreas Viestads rabiate angrep på Kjetil Rolness er et bevis på at sistnevnte er mye viktigere i den offentlige debatten enn førstnevnte, mener Håvard Melnæs om debatten mellom Viestad og Kjetil Rolness i anledning Gunhild Stordalens EAT. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer

Framsnakkingens fattigdom

Viestad hopper bukk over alle de vesentlige argumentene for å redusere troverdigheten til Rolness.

Meninger

Forleden publiserte Kjetil Rolness en kronikk om de mange problematiske sidene ved det medievennlige EAT-prosjektet til Gunnhild Stordalen. En kvinne som ble kjent for å være gift med Petter Stordalen og som, skal vi tro bildene vi har sett absolutt overalt, høyst frivillig stilte opp i alskens morsomheter sammen med sin spretne mann i en årrekke for å spre budskapet om Choice-hotellenes eksistens. Senere fikk offentligheten vite, noe ekteparet nøysommelig plantet i Dagens Næringsliv, at hun hadde en potensielt livstruende sykdom. Ifølge rapportene ekteparet serverer til mediene, er hun på bedringens vei. Det er gode nyheter.
  Da får det heller kanskje gå at de dårlige nyhetene for offentligheten, er at enkelte, som matskribent Andreas Viestad, mener at konsensus er viktigere og riktigere enn kritikk og debatt. For som Viestad skriver: "Engasjement for miljø, folkehelse og bærekraft er kjempeviktig, rett og slett." Hvis man er for disse tingene som Viestad nevner, så kan man altså ikke kritiseres.
Logikken blir omtrent som dette: Du kan ikke kritisere våpenprodusenten fordi han privat er for fred. Og hvis noen peker på reelle problemstillinger knyttet til engasjement for miljø, folkehelse og bærekraft, da går vi etter skoa hans. For Rolness, en av ironigenerasjonens pioneerer her til lands, spaserer visstnok helst i Prada-sko.
Allerede der, og dette var i ingressen, burde leserbrevet til Viestad havnet i makuleringsmaskinen til Dagbladet. Men her var det tross alt muligheter for offentlig skittentøyvask mellom to C-kjendiser fra Oslo 3, så la oss på det på trykk og forurense offentligheten ytterligere.
  Det største problemet var muligens ikke at Viestad skrev kronikken eller at Dagbladet trykket den, men den heiagjengen som åpenbarte seg på sosiale medier og jublet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

"Her var det trøkk! Andreas Viestad med karakterdrap på Kjetil Rolness!", tvitret Aslak Nore, kommentator i VG, forlagsredaktør, forfatter med mer. "Andreas Viestad parkerer Rolness", tvitret Dagebladets kommentator Marie Simonsen.
"Å, takk skal du ha, Andreas Viestad for å parkere Kjetil Rolness", tvitret kongehusvenn, tidligere journalist og nåværende PR-medarbeider Elisabeth Skarsbø Moen. Å kalle disse folka for nyttige idioter blir et understatement i denne sammenheng.   Når Viestad rykker ut i sitt emosjonelle forsvar av Gunnhild Stordalens rett til en komplett uforsvarlig personlige livsstil, samtidig som hun forkynner sin øko-religion for de rike og berømte, forsvarer han ikke bare "den strålende vakre, men også skjøre og tydelige pregede", Gunnhild Stordalen, han forsvarer først og fremst sitt eget øko-system, og nå snakker vi metaforisk. Geitmyr matkultursenter er så godt som hundre prosent finansiert av staten, blant annet gjennom landbruks - og matdepartementet, fiskeri - og kystdepartementet, klima - og miljødepartementet.
Leserbrevet hans er egentlig ikke et forsvar av Gunnhild Stordalen eller et angrep på Kjetil Rolness, det er først og fremst ment som et forsvar for at han skal fortsette å kunne drive med høns, urter og matkulturformidling. Han framsnakker seg selv, og promoterer samtidig en livsstil som hadde båret en promille av jordas befolkning og fremstiller det som et moralsk høyverdig prosjekt som rettferdiggjør at kommunen skal stille en av Oslos mest ettertraktede løkker til hans disposisjon.
  Det burde være helt unødvendig. Det er ingen grunn til å tro annet enn at Geitmyra matkultursenter er fornuftig bruk av skattepengene. Da blir spørsmålet: Hvorfor hylle et prosjekt som åpenbart er problematisk?
EAT sponses blant annet av Nestle, en av verdens største miljøkjeltringer og frontes blant andre av kronprinsesse Mette-Marit og Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre, hvor førstnevnte promoterer en livsstil som er stikk i strid med nettopp bærekraftig utvikling. Og hvorfor rakke ned på en av de få som tar opp problemstillinger som bør være gjenstand for mer debatt, ikke mindre?
Kritikk - eller innspill som det også kan kalles - er en av sivilisasjonens bærebjelker. Smak og behag, som å mene noe om noens fottøy - er ikke det. Men når Viestad ikke kan sin Kant, må han legge hele sin sosiale kapital på andre kilder. Derfor bruker han Bourdieu for å forklare Rolness og seg selv. Han skjønner nok enkeltbegrepene (økonomisk kapital, kulturell kapital etc), men makter ikke å se det i en større sammenheng. Alt blir en til en, ingenting er struktur. For selv om Viestad ser bildene, så skjønner han ingenting av filmen.
Makt bruker godhet for å reprodusere seg selv. Dette er kanskje Bourdieus viktigste tese.   De neste ukene, månedene og årene vil Stordalen feriere, feste og brette ut sitt privatliv på en slik måte at mainstream media vil dekke det på alle plattformer. Alle er invitert til festen. Stordalen og kona vil fortsette å menge seg med de som betyr noe her i verden: Fremtredende representanter for media, ekspresidenter, pr-byråer, kongehus, og den politiske, økonomisk og kulturelle eliten i en salig blanding.
I mens kan Viestad invitere alle vennene og bekjentskapene i til Geitmyra matkultursenter og be dem ta med en tørr biodynamisk hvitvin fra New Zealand hver. Her kan de framsnakke seg selv og hverandre med deilige dråper fra den andre siden av verden. Men ikke ta med en Riesling. Alle veit jo at det er sååå 2013.
Da blir du ikke bedt til neste år.

Og sånn går no dagane på Oslo vest.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook