Framstår som en halvannen time lang uredigert YouTube-video

Skrekkfilmparodien «Grendel» satser alt på at den gode stemningen bak kamera smitter over på publikum, skriver Dagbladets anmelder.

FILM: Det finnes morsomme øyeblikk i Richard Grandes skrekkfilmparodi «Grendel», men ingen av dem er verdt prisen av en kinobillett eller halvannen time av din tid. Det store spørsmålet er hvorfor den er blitt funnet verdig en plass på norske kinoer. For i likhet med så mange andre norske amatørproduksjoner er den beregnet på et velvillig publikum av venner, familie og samarbeidspartnere på det lokale samfunnshuset, hvor det faktum at gjengen bak faktisk har lykkes å lage en langfilm overskygger alle spørsmål om kvalitet.

Parodi Det er vanskelig å lage film, og for å lage en film som faktisk er god er det så mye som skal klaffe at det er et under at det i det hele tatt skjer på noenlunde regelmessig basis. Som amatør med begrensede ressurser har man altså oddsene i mot seg, men det absolutte minstekrav til enhver filmskaper som ønsker å bli tatt seriøst er at han tar sin egen film på alvor. Og dét er det få tegn på at Richard Grande og resten av Grande-klanen gjør i «Grendel».

Filmen forener de to filmsjangrene det er lettest å lykkes med hvis man ikke har penger — nemlig skrekkfilm og mockumentary — med en målsetning om å trå vannet lenge nok til at publikum ikke legger merke til at ingen av de involverte har noen idé om hva de holder på med. Etter et snaut kvarter blir det imidlertid pinlig åpenbart at dette er en film som utelukkende er laget for at filmskaperne skal kunne ha en kinodistribuert spillefilm å slå i bordet med neste gang de forsøker å realisere et prosjekt.

Promomateriell Verken filmskaperne eller rollefigurene synes å være bekymret over at «Grendel» framstår som en halvannen time lang uredigert YouTube-video. Sistnevnte understreker faktisk flere ganger at det er viktigere å ha det gøy under innspilling enn at filmen blir bra.

I dette ligger en selvironisk innrømmelse av at den sjangerhoppende «Grendel» i realiteten er en glorifisert showreel for produksjonsselskapet Grande Entertainment. Men det verken forklarer eller forsvarer beslutningen om å vise filmen for et allmennpublikum.