Anmeldelse: Thorbjørn Jagland «År i fred og ufred - Memoarer fra et politisk liv, bind II»

Framstår som naiv

Thorbjørn Jagland forteller om hvordan han ble fremmed for sitt eget part i andre bind av sine memoarer.

BOK: Det som først og fremst går fram av Thorbjørn Jaglands historie om seg selv, er at han er noe av en regelrytter, mener anmelder. Foto: Nina Hansen
BOK: Det som først og fremst går fram av Thorbjørn Jaglands historie om seg selv, er at han er noe av en regelrytter, mener anmelder. Foto: Nina Hansen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Arbeiderpartiet har mistet sjela si. De har mistet sin sosiale samvittighet og internasjonale sosialisme, mener Thorbjørn Jagland. For selv om det ikke blåser på toppene i det andre bindet av hans politiske memoarer, kommer han med jevnlige små og store stikk til Stoltenberg, hans to regjeringer og til Arbeiderpartiet.

«År i fred og ufred - Memoarer fra et politisk liv, bind II»

Thorbjørn Jagland

Biografi/memoarer

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2021

«Omstendelig oppgjør med Arbeiderpartiet.»
Se alle anmeldelser

Det er på langt nær en like dramatisk fortelling som i første bind. Der skildret han hvordan han ble satt på sidelinjen av Jens Stoltenberg omkring årtusenskiftet. I andre bind beskriver han sitt politiske virke fra 2001 og fram til i dag. Han skildrer møter og reiser, trekker fram sine kronikker og taler, og omtaler venner og stridigheter med partifeller. Ikke bare med Stoltenberg, men også med Bjarne Håkon Hanssen, og til og med Gro Harlem Brundtland. Det hele topper seg med at Jagland ved en anledning valgte å stemme SV. Det var sikkert et dramatisk valg for Jagland, men det gjør ikke «År i fred og ufred» til en svir å lese.

Bruddet med partiet

Som i første bind tar det en god stund før dramatikken strammer seg til. Nærmere bestemt må vi vente helt til bombingen av Libya i 2011. Norges deltakelse i aksjonen kaller Jagland det største utenrikspolitiske feiltrinnet siden andre verdenskrig. Riktignok utdyper han ikke hva han legger i sammenlikningen med annen verdenskrig. Men han er svært kritisk til at Stoltenberg valgte å støtte bombingen og etterpå skrøt av Norges viktige rolle. Ikke bare førte aksjonen til kaos i Libya, ifølge Jagland brøt også Norge og Arbeiderpartiet et viktig prinsipp i norsk utenrikspolitikk. Vi satte oss ut over FN-pakten og vedtaket i Sikkerhetsrådet – ved å støtte opposisjonens kamp mot Muammar al Gadhafi militært og bidra til et regimeskifte. For Jagland ble det derfor umulig å stemme på sitt parti ved neste valg. Skjelvende la han i stedet SVs valgseddel i stemmeurnen.

Langt mellom slagene

Dette er kanskje den mest dramatiske hendelsen i «År i fred og ufred». Riktignok forteller han om sine stridigheter i Nobelkomiteen og framfor alt med komiteens sekretær Geir Lundestad. Der poengterer han at det ikke var på grunn av sekretærens kritikk av ham, at Lundestad mistet kontoret sitt. Det var fordi den frittalende sekretæren satte seg utover sitt vervs grenser. Han fortalte offentlig om innholdet i fortrolige samtaler og diskusjoner. Han brøt med sekretærens sekretesse, det vil si han snakket om det man ikke skal snakke om. Lundestad skrev til og med ei bok om det. Det ble ikke tatt nådig opp, forstår vi av Jagland.

Jo da, vi får også høre om en og annen uenighet og gnisning mellom stortingspresident Jagland og visepresident Carl I. Hagen. Men alt i alt virker det som Jagland samarbeidet god med de andre medlemmene i presidentskapet i de åra han der. Ved en anledning forteller han også at han var nær ved å få et slags hemmelig fredsoppdrag av Tyrkias president Erdogan. Eller for å være mer presis, han spurte om han kunne få presidentens klarsignal til å sondere muligheten for fredssamtaler med kurderne. Da Jaglands hemmelige oppdrag ble lekket og kjent, rant det hele ut i sanden.

At det er langt mellom de store konfrontasjonene i boka, skyldes ikke verdenssituasjonen i perioden bindet dekker. Jagland begynner med å skildre sin tid som leder av Utenrikskomiteen fra 2001 og angrepene på USA 11. september. «Krigen mot terror» og den økte spenningen mellom Vesten og islamister førte til at Jaglands internasjonale og utenrikspolitiske engasjement ble sterkere. Han fortsatte å utvikle sitt internasjonale nettverk som stortingspresident fra 2005.

Kinas makt i Norge

Etter at Stoltenberg avviste hans ønske om å bli FN-ambassadør, ble han generalsekretær for Europarådet i 2009. At dette gjorde ham godt skikket som medlem og leder av Nobelkomiteen, kan det ikke være tvil om. I alle fall ifølge de kildene han siterer. Og det skal Jagland ha, hans kapittel om prisutdelingen til kinesiske Liu Xiaobo i 2010, er interessant og tankevekkende. Der får han fram at Kina har stor makt også i Norge – når landet rasler med sablene.

Det et ikke bare næringslivsledere som får sitt pass påskrevet av Jagland. Også daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre kastes det et mistenkelig slør over. Fordi han skal ha stilt spørsmål ved Nobelkomiteens valg. Men Jagland kan da ikke mene at komiteen er hevet over all kritikk? I alle fall ikke den som kommer fra andre enn sekretæren.

Regelrytter

Det som først og fremst går fram av Jaglands historie om seg selv, er at han er noe av en regelrytter. Uansett hvilken politisk sak han diskuterer, viser han til avstemninger og vedtak, lovverk og traktater, rettigheter og prinsipper, internasjonale og nasjonale institusjoner og organisasjoner. Ved en anledning gjør han oss oppmerksom på at hans eneste ideologi i Europarådet er det han treffende kaller «konstitusjonalismen». Ikke en eneste gang spør han seg om det kan være grunnen til at han har følt seg isolert og tilsidesatt. Tross alt handler bindet om en periode som i ekstrem grad har vært preget av rå realpolitikk og politiske hauker, nykonservatisme og en lang rekke bestrebelser på å omskape den internasjonale orden.

Jaglands politiske analyser hadde derfor stukket dypere om han også hadde trukket inn andre perspektiver. Da ville hans drøftinger av alt fra invasjonen av Afghanistan til fattigdomsproblemer i Afrika, og ikke minst hans mange tanker om menneskerettigheter, blitt bedre forankret i den faktiske politiske, religiøse og økonomiske verden. I stedet velger Jagland å framstå som en naiv og idealistisk tilhenger av internasjonale avtaleverk.

Det er også grunnen til at han altså stemte SV. For ved å bombe Libya, respekterte ikke lenger Stoltenberg og regjeringen Sikkerhetsrådets vedtak. For Jagland førte det til at partiet han kaller «mitt parti» ikke lenger fantes. Ja, han hadde blitt en fremmed for sitt eget parti. I alle fall for en stakket stund. For ved neste valg gikk hans stemme igjen til partiet han elsker, støtter, men ikke alltid forstår.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer