Framstøt for homofil litteratur

Det kjente engelske forlaget Cassell kan i år feire sitt 150-årsjubileum. Det har hovedsete i London og har filialer i New York og Virginia. Forlaget kan samtidig markere en annen åremålsdag. Den er riktignok av langt mer beskjeden størrelse, bare fem år, men med et ikke uvesentlig innhold. Cassell lanserte nemlig i 1993 en ny bokserie med følgende tittel: «The Cassell Lesbian and Gay Studies» (Cassells lesbis- ke og homofile studier).

Nå, fem år etter, er serien fremdeles i god gjenge og stadig nye boktitler kommer til. Ikke alle var glade for dette initiativ, men det seriøse opplegg og den saklige tone som har preget denne litterære nyvinning, gjorde at den ble akseptert i vide kretser. Ærverdige Times Literary Supplement slutter sin omtale av serien slik: «Det var en gang at forlagenes kataloger var dystre saker. Slik er det ikke lenger. Cassell har slått an en ny tone. Konkurrentene må ta seg sammen nå.»

Og det er det noen som har gjort, både i Storbritannia og i USA.

Det er i grunnen ganske oppsiktsvekkende, men på den annen side kanskje også naturlig, at slike seksualliberale initiativ blir tatt nettopp i England, et land som har hatt en så fiendtlig og restriktiv holdning til det homoseksuelle. Det er nok å vise til de solide juridiske tradisjoner på dette felt. I 1533, i HenrikVllIs regjeringstid, ble den første lov om homoseksuell adferd innført, den såkalte Buggery Law, usedelighetsloven. Ordet homoseksuell ble ikke brukt. Det kom langt senere inn i språket. Loven fastsatte dødsstraff for denne «foraktelige og avskyelige lastefullhet begått mot mann eller dyr». Det var lignende lover om hor og utukt i mange land, også i vårt.

Den siste henrettelse i Storbritannia for homoseksuell adferd ble utført i 1836, selv om loven var virksom til 1861. Men nye lover satte også strenge straffer for homoseksuelle handlinger. Det kom til uttrykk i rettssaken mot dikteren Oscar Wilde i 1895. Han ble dømt til to års fengsel med hardt straffarbeid. Dommen ble mottatt med jubel i de fleste britiske aviser og av folk flest. Den franske dikter André Gide, som selv hadde en rem av huden og var en beundrer av Wilde, sa at i England var homoseksuell praksis den forbrytelse som kom nest etter mord. Strenge straffer har holdt seg like til vår tid. Man kunne f.eks. i begynnelsen av 1954 lese i The Times utførlige referater med intime detaljer fra et par celebre rettssaker: En lord, nevnt med fullt navn, alder og adresse, ble dømt til 12 måneders fengsel, en komponist og pianist fikk seks måneder. Vi var ikke uten slike saker i Norge heller på den tiden, men de var hos oss anonymisert og ikke så hyppige som i England. Der førte det til at rettslig forfølgning av voksne menn og deres privatliv etter hvert fikk politikere og andre til å reagere. Det ble nedsatt en kommisjon som skulle utrede spørsmålet om eventuell avkriminalisering av homofili. Lord Wolfenden ble leder av kommisjonen, som avga sin rapport i 1956. Denne endte med å foreslå at det ikke skulle være kriminelt for en mann å ha sex med en av samme kjønn privat, hvis denne samtykket til det og var over 21 år. Lord Longford, som har skrevet «A History of the House of Lords», har et eget avsnitt om lovregler og homoseksualitet. Longford støttet kommisjonens forslag, men det ble ikke vedtatt av Overhuset, og Underhuset våget ikke å røre denne varme potet. I 1967 kom forslaget opp igjen og da ble det vedtatt av begge Hus, selv om Lord Montgomery, den gamle kriger, foreslo å endre aldersgrensen fra 21 til 80 år. l 1977 var det forslag oppe om å senke den homoseksuelle lavalder til 18 år. Forslaget ble nedstemt med stort flertall. Ved ny behandling i 1996 ble 18 år vedtatt. I år har saken atter vært oppe til behandling med forslag om å sette grensen til 16 år, slik det er for lesbiske og heterofile. Forslaget ble vedtatt av Underhuset, men ikke av Overhuset. Så grensen er fremdeles 18 år, og dermed høyere enn i de fleste europeiske land.

Det er ikke bare de juridiske bestemmelser i England som forundrer en, men hele holdningen til homoseksualitet. Det engelske samfunn har på dette felt vært preget av hykleri og fortielse. Her er det nok arven fra Victoria-tiden som kaster en dobbeltmoralsk skygge inn i vårt århundre. Ordet «homosexual» har så å si vært ikke-eksisterende i sentrale engelske oppslagsbøker like fram til våre dager, det gjelder både ordbøker og leksika. Deler av britisk presse har vært mer liberal.

Ordet homoseksualitet ble første gang brukt i skrift av en ungarsk lege, Karl Maria Kertbeny, i 1869. Det stod i en pamflett han skrev mot noen anti-homofile lovregler i Preussen. Men ordet ble først virkelig kjent da den tyske professor i psykiatri Richard Krafft-Ebing utga sitt berømte, noen vil si beryktede, verk «Psychopathia Sexualis» i Stuttgart i 1886. Boken ble oversatt til de fleste europeiske språk, og det var oversetteren C.G. Chaddock som i 1892 innførte ordet i engelsk uten at bruksfrekvensen som nevnt ble særlig stor.

Men tilbake til Cassell og dets bokutgivelser. l 1997 presenterte forlaget en spesialkatalog over lesbisk og homofil litteratur. Det er en omfattende samling som inneholder 175 titler. De fleste forfattere er professorer eller andre forelesere ved britiske og amerikanske universiteter. Emnene er meget varierte og spenner over fagområder som historie, politikk, jus, religion, litteratur, kultur, biografier, seksuell opplysning og spesialbøker om hiv og aids. Det siste er blitt en alvorlig realitet over store deler av verden, og Cassell har her gitt ut verker som har et internasjonalt siktepunkt. Et tema som burde være av interesse her i landet er lesbiske og homofiles forhold til kristendom og kirke. Det behandles i boken «The Lesbian and Gay Christian Movement» (Den lesbiske og homofile kristne bevegelse).

To oppslagsverk kan tjene som en praktisk inngangsport til hele Cassells tilbud. Det er et ettbinds leksikon med den kryptiske tittel «Broadcasting It» (La oss kringkaste det). Forfatteren, Keith Howes, gir følgende forklaring på tittelen: «Folk sier ofte: Jeg er homofil, men jeg kringkaster det ikke.» Dette vil han endre på med sin bok, og han har laget et solid verk på 960 sider over temaet «Homoseksualitet på film, i radio og TV i Storbritannia 1923- 1993». Her møter vi mange fremtredende navn, forfattere, journalister, skuespillere og andre. Det er referanser til teaterstykker, filmer og TV-serier med et lesbisk eller homofilt preg. Vi kan lese at det første kyss på film mellom to kvinner skjedde i Cecil B. De Milles «Manslaughter» (Mord) i 1922. I filmen «Marokko» i 1930 kysset Marlene Dietrich en kvinnelig statist, og Greta Garbo (dronningen) kysset Elisabeth Young (Ebba von Sparre) i filmen «Dronning Christina» i 1933. Det andre verket er «Cassell's Queer Companion» (Cassells homofile oppslagsbok), som har et større tidsperspektiv og mer allmenn karakter.

Cassells hensikt er klar: Mer saklig opplysning gir større innsikt og kunnskap og kan bidra til å demme opp mot fordommer som dessverre ennå i mange land fører til voldelige angrep på lesbiske og homofile. For ikke lenge siden ble folk i USA oppskaket over et brutalt mord på en 22 år gammel student. I Aftenposten 17. oktober i år kan vi lese: «Studenten Matthew Shepard i Wyoming ble drept av to menn fordi de mislikte at han var homoseksuell. Men det er ikke spesielt i USA: Her i Norge er seks homofile menn brutalt drept av samme grunn bare på 90-tallet.» Ennå kan det synes å være langt fram til en full menneskeliggjøring av lesbiske og homofile problemområder, men det går i riktig retning. Norges forskningsråd har startet prosjektet «Kjønn i endring», som skal gå over fem år. Et av temaområdene er «Seksualitet, kjønn og flertydighet», og nylig er et dansk- norsk forlag lansert i København og Oslo. Det skal gi ut bøker av og om lesbiske og homofile.

SYMBOL: Oscar Wilde, forfatteren som ble dømt til to års fengsel i 1895, er et bilde på hvordan forholdet til homoseksualitet har vært i England. Nå endrer det seg.