Framtida betaler

Vi benytter oss av et økonomisk system som gjør det lønnsomt å ødelegge kloden. Dette er ikke retorikk, men en realitet.

Vi får stadig nye bekreftelser på at framtiden betaler vår velstand i dag. Dette kommer også fram i en fersk rapport fra Det europeiske miljøbyrået EEA {ndash} offentliggjort 24. juni. Prognosen for miljøutviklingen i EU neste tiårsperiode er nedslående lesning: I over 25 år har EU jobbet med miljøpolitikk, men miljøkvaliteten generelt er ikke forbedret. Til tross for enkelte positive resultater som rensing av elver og reduksjon av forsuring, slår rapporten fast at belastningen på natur og miljø blir stadig større. Årsakene er bl.a. økt transport, økt energibruk, økt kjemikaliebruk, økt avfallsmengde... m.a.o. vår økonomiske vekstpolitikk.

En bærekraftig utvikling kan ikke oppnås gjennom miljøpolitikk alene, de økonomiske sektorene må også forandres, hevder EEA. Her kommer de til samme konklusjon som Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen): «Den virkelige verden hvor økonomiske og økologiske systemer er knyttet sammen, kan ikke forandres. Det er politikken og de berørte institusjoner som må forandres... Tiden er kommet for å bryte ut av gamle mønstre.»

Brundtland-kommisjonen la som kjent fram sin rapport i 1987, og i dag, 12 år senere, må altså EEA og alle vi andre se i øynene at «gamle mønstre» har fått enda fastere grep om utviklingen.

Miljøproblemene hadde utviklet seg over svært lang tid, før både politikere og menigmann ble tvunget til å erkjenne at selve livsgrunnlaget var truet. Brundtland-kommisjonen var ett kon-kret resultat av denne erkjennelsen {ndash} FNs klimapanel (IPCC) et annet. Klimapanelet ble startet i 1988 og har som hovedfunksjon å kartlegge vitenskapelig informasjon om klimasystemet og spesielt klimaendringer. Det skal også peke på miljømessige konsekvenser og samle kunnskap om tiltak som kan motvirke klimaendringer.

Tiltak som Brundtland-kommisjonen og FNs klimapanel bekrefter i seg selv at dagens politikk skaper store miljøforstyrrelser. Denne politikken styres av en allianse mellom kapital og teknikk, som utvikler seg stadig videre uten samtidig å utvikle en ideologi. Problemer skapt av overproduksjon søkes ofte løst av mer overproduksjon. Den «grønne» økonomen Herman Daly {ndash} Sofie-prisvinner 1999 {ndash} sier det slik: «Ideen om den grenseløse veksten har gitt oss en verden som er full av våre egne ting, men stadig tommere for det som var der.»

I dag kan nesten alt omsettes på et marked. Stadig nye områder utvikler sine «produkter». Reiser og opplevelser, skjønnhet og helse er for lengst blitt vekstbransjer. Innenfor miljøsektoren har jord og vann lenge vært til kjøps og til salgs, men nå er også luft blitt en vare gjennom Kyoto-avtalen.

Menneskene «får» 33 billioner dollar pr. år av naturen vurdert etter markedsverdi ifølge New Scientist (6.2.1999). Og når naturen defineres i økonomiske termer, er kremmerne straks på banen. Regnskogen har et stort og viktig genmateriale, men nå er den også blitt interessant i i klimapolitikken. Kyotoavtalen åpner for global handel med CO{-2}-utslipp, og regnskog under vekst kan hvert år binde 10{ndash}13 tonn C0{-2} pr. hektar, og dette gir muligheter her for Kyoto. Flere kraftselskaper i USA og Canada har gått sammen om å kjøpe 14000 mål regnskog i Belize for å hindre bøndene i å rydde skogen til egen dyrking. Rike storforurensere kan altså kjøpe regnskog som rensetiltak, når miljøkravene skjerpes. Dermed kan også rike land opprettholde egen produksjon og levestandard.

Dagens utvikling gir en lang rekke negative utslag, ikke alle er like kjent:

Det er påvist at 1998 var det varmeste året siden målingene startet på 1800-tallet. Geophysical Research Letter (15.3.99) melder at målinger på den nordlige halvkule helt tilbake til omkring år 1000, med stor sannsynlighet også peker på 1998 som det varmeste året.

I Norge vil vi også oppleve at klimaendringer truer helsen. Beregninger viser to graders temperaturøkning, kanskje mer, i neste århundre, noe som igjen vil bety flere sykdomsbærende insekter og mikrober. Hittil er malaria (mal aria = dårlig luft) mest konsentrert i Afrika, men sykdommen kan fort spre seg til andre kontinenter under gunstige forhold. Professor Ingolf Kanestrøm sier det slik: «Flere netter med tropevarme, altså over 20 grader, gir gunstige livsbetingelser for slike dyr.» (Aftenposten 1.2.1999).

Så ser vi altså at naturen tar hevn. Selv om det fins muligheter for å kjøpe seg til fortsatt høy levestandard (som i eksemplet med regnskog), vil heller ikke rike land som Norge slippe unna konsekvensene av sine handlinger.

Norges forskningsråd holdt en nasjonal konferanse i 1995, med følgende konklusjon: «Verken i Norge eller land det er naturlig å sammenlikne med, foregår det politiske prosesser eller kon-krete kursendringer som er tilpasset problemenes omfang.»

Forskningsrådet slår altså lakonisk fast at oppfordringen fra Brundtland-kommisjonen om å «bryte ut av gamle mønstre» ikke på noen måte er fulgt av handling. Og hvorfor ikke? Er forklaringen å finne i slagordet til amerikanske miljøaktivister: NIMEY and NIMBY. (Not In My Election Year {ndash} Not In My Back Yard)? Det er holdt tusenvis av konferanser og seminarer og høringer. Det er produsert tonnevis av bøker, rapporter og artikler (sic!) til forsvar for miljø og livsgrunnlag. Og mens det forskes og leses, skrives og tales, dundrer virkeligheten videre og sementerer den ideologiløse makten i kapital og teknikk. Men denne makten er menneskeskapt {ndash} dermed må det finnes håp om at det også er menneskelig mulig å snu utviklingen. Ellers kan dagens kjøpefest fort bli til morgendagens gravøl.