EUROPAS ENDREDE FORUTSETNINGER: De to heter Vladimir Putin og Donald Trump. Foto: REUTERS / NTB Scanpix
EUROPAS ENDREDE FORUTSETNINGER: De to heter Vladimir Putin og Donald Trump. Foto: REUTERS / NTB ScanpixVis mer

Europa og Russland

Framtida er allerede her

Vårt sikkerhetspolitiske omland er dramatisk forandret på bare fire år. For verken putinismen eller trumpismen vil forsvinne med det første, skriver Morten Strand.

Kommentar

Den franske presidenten Emmanuel Macron sa noen forløsende ord da han i forrige uke var i Helsingfors. Han var i EU-landet med unionens lengste yttergrense mot Russland, og han sa:

- Det handler ikke om å glemme de siste par åra, det ville ikke være riktig, men simpelthen å ha en realistisk måte å samarbeide dypere på.

Den franske presidenten sa det de aller fleste etter hvert tenker, uten å si det direkte. For sanksjonene mot, og boikotten av, Russland, er ikke noe som bør eller kan fortsette i det uendelige. Europa må finne måter å komme rundt konflikten med Russland på. Macron nevnte datasikkerhet, forsvar og sikkerhetspolitikk som områder der et samarbeid kan utvikles. I neste setning sa Macron noe som tilsynelatende står i motsetning til hans ønske om mer samarbeid. Han sa:

- Putins drøm er en oppløsning av EU.

Men Putins drøm om et svakere EU er ikke i strid med Macrons ønske om å finne nye samarbeidsplattformer med Russland. Å prøve å komme rundt sanksjonspolitikken på grunn av Russlands annektering av Krim og støtte til det prorussiske opprøret i Øst-Ukraina etter den ukrainske revolusjonen i 2014.

En åpenbar grunn til at det er sånn er at Vladimir Putin eller «putinismen» ikke vil forsvinne med det første. Det nasjonalistiske, sosialt konservative og antivestlige tankegodset som «putinismen» er uttrykk for, er dypt forankret i dagens russiske politikk og åndsliv, også uten Putin som president. Og i USA er «trumpismen» i ferd med å få en liknende status, i et riktignok dypt splittet land. Selv om Donald Trump på alle måter er ekstrem, så er hans tilbaketrekking fra verden - og særlig fra Europa - en del av en langvarig tendens i amerikansk politikk, som neppe forsvinner med Trump. Den er bare forsterket - kraftig forsterket - med valget av USAs 45. president.

Det betyr at både Norges og Europas sikkerhetspolitiske rammer er varig endret. Vi må leve med et Russland som har demonstrert at det i Ukraina ville ha omkamp etter Den kalde krigen, og som har en president som mener at oppløsningen av Sovjetunionen var den viktigste geopolitiske katastrofen i det 20. århundre. Resten av Europa må derfor ta høyde for det som skjedde i Ukraina i 2014, og organisere seg slik at noe liknende ikke kan skje på EUs eller Natos territorier. Og vi må leve med den virkeligheten at USA trekker seg tilbake, og i virkeligheten overlater ansvaret for Europas sikkerhet til europeerne selv.

At de to tingene skjer praktisk talt samtidig gjør det ikke enklere for Europa. De tankene som Macron ga uttrykk for i Helsingfors eksisterer derfor ikke i et vakuum. I en artikkel i Handelsblatt ga den nye tyske utenriksministeren, Heiko Maas, for to uker siden uttrykk for beslektede synspunkter. Maas vil ha en europeisk sikkerhets- og forsvarsunion. Han vil også øke forsvarsbudsjettene i Europa, ikke for å bøye seg for Donald Trumps utpressingspolitikk på det siste Nato-toppmøtet i sommer, der USAs president opptrådte i rollen som pengeinnkrever, og i virkeligheten langt på vei forlangte beskyttelsespenger av sine europeiske allierte.

Nei, Maas mener at Europas forsvar trenger mer penger for å kunne stå på egne bein i ei tid da Europa ikke lenger kan stole på at USA kommer kontinentet til unnsetning i en presset politisk situasjon. De økte forsvarsbevilgningene skal gå til å bygge opp europeernes eget forsvar, mener Maas, og ikke til å tilfredsstille Trumps selvbilde om å framstå som en handlekraftig leder.

I virkeligheten så betyr utspillene til både Macron og Maas at de mener at Europa og Russland på en eller annen måte må komme rundt sanksjonspolitikken mot Russland på grunn av Ukraina. Flere EU-land mener det samme, blant annet Italia, Hellas og Østerrike. Men at Frankrikes president, og Tysklands sosialdemokratiske utenriksminister, mener det, er nytt. Dessuten, hvordan skal det la seg gjøre?

Den gordiske knuten er Øst-Ukraina. Krim er i realiteten gitt opp, selv om halvøya diplomatisk sett er en del av «den ukrainske pakka». Russland vil ha nye økonomiske bånd til resten av Europa, og innser at situasjonen i Øst-Ukraina, der mer enn 10 000 mennesker har blitt drept, må få en løsning for at en tilnærming skal skje. De aller fleste er interessert i å lage et kompromiss i Øst-Ukraina som kan føre til en normalisering i forholdet til Russland. Det er det kompromisset Europas ledere leter etter, uten ennå å si det altfor høyt.