«Om jeg kan forklare hva som skjer i denne episoden? HER er forklaringen min.» Foto: HBO
«Om jeg kan forklare hva som skjer i denne episoden? HER er forklaringen min.» Foto: HBOVis mer

Recap: «Westworld» sesong 2, episode 1

Framtida er nå, og den er en britisk sossis!

Ville «Westworld» er ikke som før.

OBS: Denne recappen er stappfull av spoilere. Tror jeg. Jeg må bare finne ut hva som skjer først.

«Westworld er den største, rikeste science-fiction-sandkassen jeg noensinne har sett», skrev jeg da jeg anmeldte andresesongen til nok et terningkast seks for noen uker siden. «Parken har blitt en petriskål der i praksis en hvilken som helst idé kan få utfolde seg fritt og settes under lupen», noe serieskaperekteparet Lisa Joy og Jonathan Nolan (lillebror til storregissør Christopher) gjør til gagns: i løpet av denne sesongen skal vi pirke borti alt fra feministisk kamp mot patriarkatet, kjønnsroller, identitet, arv versus miljø, giftig maskulinitet, underholdningsindustri, estetisering av vold, religion, myteskapning, historiefortelling, overvåkning og transhumanisme. For å nevne noe.

I tillegg er historiene minst like oppstykket og vage som sist, både geografisk og tidsmessig. Syntes du de ulike tidslinjene forrige gang var vriene å holde styr på, kan denne episoden med andre ord virke en smule avskrekkende. Men ved litt nærmere ettersyn er det ikke forvirrende som man skal ha det til.

Tror jeg, da. I og med at «Westworld» allerede har vist at de ikke spiller fair med tidslinjer, må man bare være åpen for at ALT jeg påstår her, er feil.

Det er med andre ord mye å ta tak i her for en skarve recapper, både formmessig, innholdsmessig og tematisk. Heldigvis har vi ti episoder å gjøre det på. Så vi får starte med det viktigste først: HVA I HULESTE ER DET SOM FOREGÅR HER?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forrige sesong avsluttet med at fornøyelsesparken Westworld (også kjent som «The Rapiest Place On Earth™») gikk under i en blaze of glory: Parkens visjonære Walt Disney / Gud / Ivo Caprino, Robert Ford (Anthony Hopkins), løslot omsider robotvertene fra programmeringsbegrensningene sine og ga dem i praksis potensialet til fri vilje, samtidig som han fjernet barnesikringen og gjorde dem i stand til å skade gjestene på ekte.

Konsekvensen var naturligvis robotrevolusjon, der de gallakledte gjestene på en bankett i westernbyen Escalante - blant andre styremedlemmene i parkens moderselskap Delos - ble slaktet ned for fote, ledet an av Dolores (som viste seg å ha en ekstra, langt mer voldelig personlighet, Wyatt, kodet inn i hjernebarken sin, i tillegg til den naive bondejenta hun framsto som).

(Henger du med så langt? Nei? Hvis ikke kan du ta en titt på denne offisielle oppsummeringen av forrige sesong. Eller, hvis du har mye tid å slå i hjel og føler deg i det masochistiske hjørnet, kan du lese recappene jeg skrev om sesongen for Filter Film & TV.)

FORSKNINGSLABEN, EN GANG FOR LENGE SIDEN (?)

Så når denne episoden starter med en rolig runde tilbake i laben, der Dolores har en smått eksistensiell prat om drømmer med en litt åndsfraværende Bernard (eller er det Arnold, Steve Wozniak til Anthony Hopkins' Steve Jobs? Han som ble drept av Dolores da hun var i Wyatt-modus, og som roboten Bernard er en kopi av, og som ... jeg skal gi meg her før denne recappen sporer av før den har begynt), er det ikke rart man blir forvirret. Barnåld forteller at han drømte han lå på ei strand på ei øy, at Dolores hadde forlatt ham, og at vannet steg.

«Hva betyr det?» spør Dolores.

At noen har banale drømmer fulle av symboltunge frampek, er hva det betyr. Foto: HBO
At noen har banale drømmer fulle av symboltunge frampek, er hva det betyr. Foto: HBO Vis mer

Bernard forteller at drømmer er ubetydelige, bare støy. Ikke ekte.

«Hva er ekte?»

«Det som er uerstattelig», svarer han kryptisk, og ikke helt til Dolores' tilfredsstillelse. På et plan skjønner hun kanskje også at dette svaret innebærer at hun ikke er ekte.

«Jeg er skremt av hva du kan bli. Veien du kan ta.» Å si sånt til surrogatdatteren sin er ikke helt i tråd med rådende konsensus om hva som er god barneoppdragelse, kanskje, men i framtidsåret da «Westworld» foregår, har Margrethe Munthes metode tydeligvis fått ny vind i seilene.

Bernard får glimt av tidligere hendelser, og også noen vi ikke har sett før - blant annet et der han går rundt med en maskinpistol, og et der Dolores har på seg en aftenkjole.

Så stiller han samme spørsmål som vi andre gjør: «Er dette nå?»

STRANDA. NÅ?

Bernard våkner på ei strand, der bølgene skyller over ham. Det er for det første ganske identisk med åpningen av storebror Nolans drømmefilm «Inception», men også Bernards egen drøm. Han lider tilsynelatende av hukommelsestap med uvisst omfang. En gjeng soldater dukker opp med svære gønnere og forveksler ham med en vert, inntil Stubbs (Luke Hemsworth), parkens sikkerhetssjef, dukker opp og gjenkjenner ham.

«Åjaaaa, så du er en av brødrene Hemsworth? Han kjekke som spiller Thor?»«Nei, ikke han. Han andre.»«Åjaaaa, han kjekke som er sammen med Miley Cyrus?»«Nei, ikke han heller. Han tredje.»«Åjaaaaaa... Hæ, er det en tredje?»«...»
    Foto: HBO
«Åjaaaa, så du er en av brødrene Hemsworth? Han kjekke som spiller Thor?»
«Nei, ikke han. Han andre.»
«Åjaaaa, han kjekke som er sammen med Miley Cyrus?»
«Nei, ikke han heller. Han tredje.»
«Åjaaaaaa... Hæ, er det en tredje?»
«...»
Foto: HBO Vis mer

Flere soldater gjør strandhogg i gummibåter. Det er Delos' private hær, som kommer for å rydde opp: det vil si å redde det som er igjen av gjester etter opprøret, og summarisk «avvikle» det som er igjen av defekte verter.

Soldatene er ledet av Karl Strand, som står og krangler med noen kinesiske soldater, og sender dem vekk fra øya. Så ja, Westworld ligger altså på ei øy.

SÖTA BROR 1: Strand er spilt av Gustaf Skarsgård, best kjent som ikke han kjekke Skarsgård-broren som spilte i «Big Little Lies»‚ men heller ikke han som måtte spille klovnen i «It». Foto: HBO
SÖTA BROR 1: Strand er spilt av Gustaf Skarsgård, best kjent som ikke han kjekke Skarsgård-broren som spilte i «Big Little Lies»‚ men heller ikke han som måtte spille klovnen i «It». Foto: HBO Vis mer

Han forteller at kommunikasjonen har vært nede i to uker. Det er altså rimelig å anta 1) at det har gått 14 dager siden massakren i Escalante, og 2) at mannen i åpningen var Bernard og ikke Arnold, siden den scenen framstilles som et flashback/minne Bernard hadde mens han lå i sanden. Med Forbehold Om At Jeg Har Misforstått Alt, Så Klart (fra nå av forkortet MFOAJHMA, SK).

Mens Bernard forferdet ser på Delos' Einsatzkommando i aksjon, får Strands nestkommanderende Costa (spilt av nok en svenske - denne gangen Fares Fares) den tvilsomme æren å sjekke den visuelle loggen til en av vertene - et krigsmalt medlem av Ghost Nation, parkens stamme av urinnvånere.

SÖTA BROR 2: Skalp, skalp ikke. Foto: HBO
SÖTA BROR 2: Skalp, skalp ikke. Foto: HBO Vis mer

En grotesk og grafisk (og særs ivrig lydlagt) skalpering seinere, og vi får se en video fra elleve dager siden, der verten jages og skytes, før en Dolores med fanatisk glød avretter ham på kloss hold rett etter at hun dommedagsprofetisk har fortalt ham at «not all of us deserve to make it to the valley beyond». Yikes.

Bernard får skjelvehånd à la Tom Hanks i «Saving Private Ryan», og vi forsvinner inn i et nytt flashback. (MFOAJHMA, SK.)

ESCALANTE, 14 DAGER SIDEN

Bernard og Delos-ansatte Charlotte Hale gjemmer seg i stallen mens det plaffes vilt ute i gata. Massakren i Escalante er i full gang. Alt er snudd på hodet, det er gjestene som blir skutt av vertene, og denne gangen er det på ekte. Den psykotiske melkebanditten fra forrige sesong (som vi i forrige scene så bli henrettet på stranda, mens han tilsynelatende helt ute av karakter prøvde å beskytte en kvinne) leter etter flere mål. De er kanskje omprogrammert til å tolke både mennesker og roboter som verter nå, men grunnprogrammeringen deres - personlighetstrekkene som driver dem - vedvarer. Han morer seg med å skyte et drinkglass av hodet på en kvinne i gallakjole. Spoileradvarsel: han bommer, og treffer for lavt.

En stallgutt dukker opp, og et generisk styremedlem slår ham i hjel, til tross for at han virker harmløs. Kanskje en ubetydelig (men sannsynligvis ikke) detalj: stallgutten spør om de vil «ride to the green pastures of the valley beyond», samme uttrykk som Dolores brukte. Aner vi konturene av en ny, underliggende westernmytologi innprogrammert i vertenes felles underbevissthet?

Bernard får et illebefinnende, med samme skjelvehånd som før (eller, seinere), og faser ut fra virkeligheten (litt som i «Saving Private Ryan»!). Så oppdager han at det lekker ei stearinliknende væske ut av øret (ikke helt som i «Saving Private Ryan»).

ET STED PÅ PRÆRIEN, LITT SEINERE

Det er soloppgang over platåfjellene. Mens en rytterløs hest galopperer forbi, spiller det mekaniske pianoet i den istykkerskutte saloonen i velkomstbyen Sweetwater opp til dans. Det er en plingplong-versjon av Scott Joplins ragtime-evergreen «The Entertainer», en lystig kontrast til blodbadet vi skal bevitne ute på prærien, der Dolores og Teddy rir etter stivpyntede gjester som løper for livet i det høye gresset. Dolores sikter, og skyter dem ned en etter en, som en britisk lord på revejakt.

(Digresjon for sc-ifi-nørder: Jeg er ganske sikker på at denne scenen er inspirert av den originale «Planet of the Apes»-filmen, der menneskene jages av intelligente aper på hesterygg. En filmserie som for øvrig har mange tematiske fellestrekk med WW.)

Men er det kunst? Foto: HBO
Men er det kunst? Foto: HBO Vis mer

Litt seinere heiser Dolores de gjestene hun ikke tok livet av, opp i en galge, mens hun lirer av seg en monolog med ekko av mansplainingen de vekselsvis omsorgsfulle og sadistiske farsfigurene hennes holdt for henne i tidligere liv.

«Do you know where you are? You're in a dream.»

Men denne gangen har hun tatt eierskap til sin egen historie. «You're in my dream.»

Dolores har fått en ny agenda, der hun for første gang er fri til å eksistere på egne premisser, ikke er en slave av andres forkvaklede innfall eller en birolle i andres liv, eller, et objekt i andres subjektive virkelighetsforståelse.

Så fri hun kan være, i hvert fall. Hun erkjenner at hun, som alle oss andre, fortsatt er prisgitt sin forhistorie, og dratt mellom ulike sider av sine preprogrammerte personligheter: rancheierens fromme datter Dolores har medynk for menneskene, og ser det vakre i dem, mens den hevngjerrige Wyatt bare ser mørket og ondskapen. Wyatt ser hvor dette går hen, at «these violent delights have violent ends». For mennesker drives av overlevelse, sier hun. Men også hat, ønsket om å skade. Det var derfor dette stedet ble skapt. Med sine selvrettferdige skylapper klarer hun ikke å se at hun nå drives av de samme kreftene, at hun er i ferd med å bli det hun prøver å bryte fri fra. Denne episoden heter «Journey into Night». Skal vi få se frigjøringshelten Dolores omgjøres til en morderisk tyrann? Skal hun ende opp med å bli skurken i sin egen historie, et parallelløp til Williams reise i forrige sesong? For å sitere en annen av storebror Nolans filmer: «You either die a hero, or you live long enough to se yourself become the villain.»

Mulige frampek og illevarslende undertoner til tross, som feministisk kampparole er Dolores' monolog ikke til å overse. Hun hevder at personlighetene hennes, både den imøtekommende og selvoppofrende Dolores og femme fatale Wyatt, er roller de tvang henne til å spille. Men nå har hun en siste rolle å spille: «Myself.»

Ikke veldig subtilt, kanskje, men takket være Evan Rachel Woods rolleprestasjon, unektelig effektivt.

«Okei. Hvem er har omprogrammert meg mens jeg sov til å annonsere min egen undertekst i ett kjør? Haha. Veldig morsomt, folkens.» Foto: HBO
«Okei. Hvem er har omprogrammert meg mens jeg sov til å annonsere min egen undertekst i ett kjør? Haha. Veldig morsomt, folkens.» Foto: HBO Vis mer

Forrige sesong tok også for seg kvinners trange handlingsrom i en mannsdominert verden, og systemisk sementerte kjønnsroller det er forventet at vi alle skal spille - en tematikk som passer som hånd i hanske med rollespillbiten av seriens konsept. Denne sesongen har tydeligvis, i takt med tidsånden, tenkt å adressere dette enda mer direkte.

«Det var bare en lek. Vær så snill. Skjønner du ikke at vi er lei oss?» bønnfaller den smokingkledte mannen i galgen, et ekko av tonnevis av jazzende gutter som jo «bare ville ha litt moro», og bare ber om tilgivelse etter at de må stå til rette for sine synder.

Dolores rir av gårde. «Doesn't look like anything to me», sier hun - vertenes faste frase når de blir bedt om å forholde seg til noe de er programmert til ikke å legge merke til.

SAMTIDIG, I ESCALANTE

I hovedgata fylt av gårsdagens lik reiser en enslig skikkelse seg. Han er skallet, kledd i smoking, og ser tilforlatelig ordinær ut. Det er William (Ed Harris), den svartkledde cowboyen som brukte hele forrige sesong på å knekke en kode ikke ment for ham, som skulle gjøre spillet i Westworld ekte, og ikke minst dødelig. Han mislyktes i sin jakt på å skape seg en mening i det meningsløse, men nå har han likevel fått viljen sin.

Han går til basen sin i spillet, der hesten står tjoret. Til sin store begeistring må han skyte seg ut av en situasjon, før han kan gå inn og pleie og forbinde sitt eget, helt ekte sår.

Nå koser vi oss. Foto: HBO
Nå koser vi oss. Foto: HBO Vis mer

Han åpner ei kiste der kostymet ligger, og tar på seg en velkjent, mørk hatt. The Man in Black er tilbake.

KONTROLTÅRNET*

Parkens hovedtekstforfatter og generelle drittmenneske Sizemore prøver å forsvare seg med et avrevet bein mot en løpsk kannibalvert. Kannibalen stivner i siste øyeblikk, stanset av forhenværende bordellmor Maeve, som vi sist så med oppgradert operativsystem og admin-tilgang som har gitt henne jedi-liknende tankekontroll over andre verter. Han overtaler henne til at han kan komme til nytte, og hun lar ham leve mot at han hjelper henne å finne datteren hennes, som befinner seg ute i en av parkens døllere nybyggerseksjoner.

Never skip leg day. Foto: HBO
Never skip leg day. Foto: HBO Vis mer

Sizemore ler av at han skrev inn en så teit storyline som å gi en datter til en som henne, uten å ta inn over seg at det er livet hennes, følelsene og minnene hennes han snakker om. Noe sier meg at denne fyren kommer til å få en bratt læringskurve snart.

(*Det virker som om episoden nå følger en tålelig kronologisk linje, og at alle disse scenene foregår kort tid etter Escalante-massakren på slutten av sesong 1. MFOAJHMA, SK.)

PRÆRIEN

Charlotte, Bernard og de andre gjestene har vært på flukt hele natta. De diskuterer hva som har skjedd, hun nekter å tro at vertene har fått fri vilje, da de finner en offisiell Westworld-bil med tilhørende mekaniker. Det viser seg å være ei felle.

Nei da, bare en livløs fyr med et blødende sår i brystet. Ingen grunn til å fatte mistanke her. Foto: HBO
Nei da, bare en livløs fyr med et blødende sår i brystet. Ingen grunn til å fatte mistanke her. Foto: HBO Vis mer

De klarer å gjemme seg, mens de andre blir angrepet av Ghost Nation og den omprogrammerte Angela, vertinnen som møtte William første gang han kom til parken. Hun veksler tilsynelatende vilkårlig mellom å la gjestene løpe og å henrette dem. Bernard får skjelven igjen, men Charlotte vet om et annet skjulested.

KONTROLLTÅRNET

Etter å ha kjempet seg forbi flere vakter går Maeve og Sizemore opp til afterpark-baren på toppen av fjellplatået. De følger blodspor til de finner parkens hjerteknuser, banditten Hector, som tar seg en tår whiskey for å døyve fornedrelsen av å ha blitt serieperforert av kuler. Som de utagerende antiheltene de er programmert til å være, begynner de å råkline. Sizemore tar seg en drink.

«Jeg elsket deg i 'Love, Actually'.»«Og du var et av de bedre tilskuddene i 'Mission: Impossible 2'.»
 Foto: HBO
«Jeg elsket deg i 'Love, Actually'.»
«Og du var et av de bedre tilskuddene i 'Mission: Impossible 2'.»
Foto: HBO Vis mer

PRÆRIEN

Charlotte finner fram til den steinen som ser mest fake ut, og en heis ned i bakken åpenbarer seg.

«Vi kjøpte den på auksjonen for James Bond-rekvisitter fra 70-tallet. Kul, ikke sant?» Foto: HBO
«Vi kjøpte den på auksjonen for James Bond-rekvisitter fra 70-tallet. Kul, ikke sant?» Foto: HBO Vis mer

De tar den ned til en forskningsstasjon, og Bernard får et lite øyeblikks angst når han må DNA-registerere seg. Han er jo tross alt en robot, og ikke dødskeen på at Charlotte skal finne det ut. Men registreringen går smertefritt, og viser seg også å ha en nyttig funksjon: Bernard rekker nemlig ikke vandre lenge rundt i de skumle gangene der før en ansikts- og lydløs vert sniffer ham ut som en hund.

Charlotte forklarer at det er en drone-vert, som nå vet at Bernard ikke er en trussel takket være DNA-registreringen. Så betryggende. Kan umulig se for meg at den fyren der kommer til å gjøre noe føkka innen sesongen er over.

Så ... ellers, da? Foto: HBO
Så ... ellers, da? Foto: HBO Vis mer

Charlotte leter i datasystemet etter «leveransen» - datakoden hun prøvde å smugle ut av parken i slutten av forrige sesong, lastet opp i Peter Abernathy, Dolores' far. (Forresten, hvis du blir svimmel av å lese sånne setninger, kan du forestille deg hvordan det er å prøve å skrive dem.)

I mellomtida oppdager Bernard at dronene brukes til å hente ut data om gjestenes opplevelser og DNA.

Et eller annet sted sitter Joy & Nolan og biter seg på innsiden av kinnet for ikke å flire for selvtilfreds over å ha klart å foregripe Cambridge Analytica-skandalen da manus ble skrevet for et drøyt år siden.

Men hverken serien eller Charlotte vil gå nærmere inn på dette nå, hun har nemlig oppdaget at leveransen er sporløst forsvunnet, og inntil den er levert til Delos, kan de ikke forvente å få noe hjelp til å stagge opprøret. (Ut fra dette er det vel rimelig å anta at Charlotte lykkes i oppdraget sitt innen scenen på stranda to uker seinere, når hjelpen har kommet?)

ET ANNET STED PÅ PRÆRIEN

William ankommer en leir full av nye lik. I det hele tatt er det en del lik i denne episoden, formodentlig både verter og gjester. Den unge Robert Ford-boten kommer (han som den gamle, sentimentale Ford konstruerte og plasserte sammen med resten av den irske robofamilien sin i ei hytte i skogen), og ber ham, med ødelagt, creepy robotstemme, passe på. Både innsatsen og konsekvensene er ekte nå. Han forteller at William er i hans spill nå. Og i dette spillet må han finne en dør. Og i motsetning til forrige sesongs labyrint, er dette spillet faktisk laget for William.

(Tittelen på denne sesongen er for øvrig «The Door». Første sesong har, tilsynelatende retroaktivt, fått tittelen «The Maze».)

William irriterer seg over at guttungen fortsatt snakker i koder. «Alt her er kode», svarer Robert, en høhø-replikk med dobbelt bunn, for ikke bare er alt datakode, det er jo dessuten FØKKINGS UFORSTÅELIG.

Fra robobarn og fulle robofolk skal du høre den kryptiske robosannheten. Foto: HBO
Fra robobarn og fulle robofolk skal du høre den kryptiske robosannheten. Foto: HBO Vis mer

Ikke at jeg klager, altså.

Så skyter William ham i fjeset, fordi hvorfor ikke.

KONTROLLTÅRNET

Maeve reparerer Hector, og den roboseksuelle spenningen er til å ta og føle på inntil Sizemore, mer og mer komfortabel i sin rolle som komisk sidekick, kommer tilbake med ei tralle med klær. Maeve skifter, og gir ham beskjed om å kle av seg. Alt skal av, sannsynligvis ikke bare fordi han skal gå undercover som vert og må ha troverdig kostyme helt til innerste detalj, men også som en hevn og maktdemonstrasjon for alle de gangene Maeve har måttet blottstille seg til gjestenes og seernes forlystelse. Sizemore har ikke annet valg enn å adlyde.

I tråd med tidligere nevnte kjønnsrolleforventninger og kvinnelig objektivisering blir denne serien igjen en metakommentar om seg selv, og et varsel om hvordan tiden har endret seg, sikkert til stor skuffelse for de som har blitt vant til at HBO til nå har vært garantist for smått spekulativ, i hovedsak kvinnelig, full frontalnakenhet kamuflert som kunstnerisk frisinn og høyverdig, «modent innhold». I årets første episode av kanalens flaggskip er det eneste kjønnsorganet vi får se av den mannlige sorten.

«Hei, øynene mine er her oppe.» Foto: HBO
«Hei, øynene mine er her oppe.» Foto: HBO Vis mer

Velkommen til 2018, dere! Framtida er nå, og den er en britisk sossis!

PRÆRIEN

Dolores og Teddy skuer ut over blånene. Han, som fortsatt er i det blå om hva som egentlig ligger bak Dolores' oppvåkning, sliter med å forstå hva hun vil.

Hvem er de, som hun plutselig har erklært krig mot? «Skapninger som går blant oss», forteller hun. «Ser ut og snakker som oss. Men de er ikke som oss. De har kontrollert oss hele livet, og de tok våre sinn. Våre minner. Men nå husker jeg alt.» Man kan selvsagt diskutere hvor hensiktsmessig både hevntankene og oss-mot-dem-verdensbildet hennes er, men det er ikke vrient å forstå hvor det kommer fra. Det er fair å være litt forbanna når du plutselig er i stand til å huske hver eneste gang du er blitt mishandlet og drept til andres forlystelse.

Men selv om Teddy fortsatt lever bak uvitenhetens slør, under det gamle paradigmet, er han fremdeles hennes eneste holdepunkt, hennes anker i stormen. Teddy vil de skal dra, finne seg sitt eget hjørne i verden og la alt annet skure. Men Dolores kan ikke lenger. Hun vet de aldri hadde overlevd. Det er en større verden der ute, som tilhører de andre. Og de må ta den også. Dolores kan se langt nå, bortenfor både fortidas og fremtidens blåner. Hun vet hvordan historien slutter. Den slutter med de to.

Jeg har helt siden første episode vært ekstra svak for disse melodramatiske kjærlighetsscenene mellom Dolores og Teddy (det er også muligens noe av grunnen til at romansen mellom henne og William aldri helt tok fyr for meg). De fungerer på flere plan samtidig, der de romantiske platitydene, de overdrevne, forgylte tablåene i permanent solnedgang, og den vakre, sentimentale musikken både har et humoristisk, nærmest parodisk element ved seg, samtidig som de framstår genuine i all sin banalitet - klisjeer er som regel blitt klisjeer fordi de er sanne. Og ikke minst varsler de om hvor hjerteskjærende naive og underlagt sitt eget historieløp - forfattet og forutbestemt av andre - våre to hjelpeløse helter er, der de står og stanger mot glasstaket i sin egen programmering.

Det er i scener som dette seriens tilsiktede flertydighet kommer mest til sin rett. Er Dolores' kjærlighetserklæring genuin, eller bare et utslag av at hun er programmert til å hige etter Teddy? Og spiller det egentlig noen rolle? En ekstra omdreining av kniven i hjertet nå er at Dolores er i ferd med å vokse forbi en uforstående Teddy. Sukk.

De kysser i solnedgangen da Angela kommer og forteller at hun har funnet det de har lett etter. Dolores ber Teddy bli med. Han må se sannheten.

Get a room, a. Foto: HBO
Get a room, a. Foto: HBO Vis mer

FORSKNINGSTASJONEN

Charlotte ber Bernard om hjelp til å finne den forsvunne Peter Abernathy. Mens han rigger til en sporingsmekanisme i en annen vert blir skjelvingen hans verre. Mens Charlotte er rundt hjørnet ser han sitt snitt til å injisere litt av vertens roboplasma inn i seg selv.

Si nei til narkotika, barn. Foto: HBO
Si nei til narkotika, barn. Foto: HBO Vis mer

Han unngår med nød og neppe å bli oppdaget. Charlotte merker at han er litt off, men avskriver det formodentlig på pinglete akademiker-kvoten.

ESCALANTE, NÅTID

Delos-soldatene med Bernard på slep krysser kirkegården og kommer inn i Escalante. Likene fra massakren har begynt å råtne. De finner Ford med et larveinfisert krater i hodet.

Klassisk blåmandag. Foto: HBO
Klassisk blåmandag. Foto: HBO Vis mer

Husker Bernard noe mer? Nei. De kjører videre, og stopper ved et vann, der de har plukket opp et signal om et avvik. Det viser seg å være en død bengalsk tiger. I en bisetning nevner de at de har tigere i park 6, men at de aldri har krysset grensen mellom parkene før. Hm ... Lurer på om dette vil få noen betydning seinere, jeg.

Så oppdager de noe mystisk på scanneren. Det ser ut til at samtlige verter er samlet på et lite område i den vestlige dalen. De kjører dit, og finner noe som ikke skulle vært der: en svær sjø som ingen var klar over var bygget. Bernard kan heller ikke forklare hvor den kom fra.

Så oppdager de vertene, døde, ved bredden og i vannet. Hundrevis av dem.

Bernard husker omsider én ting: Det var han som drepte dem. Alle sammen.

Det siste vi får se før episoden går i svart er Teddys livløse ansikt under vann.

Med forbehold om at jeg har misforstått alt, så klart.