Framtida er neon

Moro for unga.

CD: I en scene i filmen «24 Hour Party People» står hovedpersonen Tony Wilson midt på gulvet i nattklubben The Hacienda. Det er slutten av åttitallet, han er omringet av dansende Manchester-ungdom, ser rett inn i kamera og sier noe sånt som: «Se her, dette er rave-kulturens fødsel. Akkurat her. Akkurat nå».

Lagerhaller 

Tjue år senere har britisk ungdom hentet foreldrenes glowsticks på loftet og etter sigende gjenopplivet raven. Og bandet alle ser opp til, er Klaxons. Trioen - som hevder at det var de som smidde sjangerbetegnelsen new rave - har bare et år etter at de ble dannet fått de engelske musikktabloidene til å gå fullstendig av hengslene. NME skriver ikke lenger om sutrebleke emo-gutter. I årsskiftet 2006/2007 ser ungdomskulturen ut som om den er dyppet i fargerik fingermaling, og spredt utover åpne, dansbare lagerhaller.

Nittitallsklassiker

Nå er sjangernavnet new rave riktignok ekstremt misvisende. På «Myths Of The Near Future» er Klaxons mer Scissor Sisters enn 808 State, mer Happy Mondays en Shamen. Mer indie enn rave, selv om de benytter seg av en hinsides ravesirene på den gitardundrende «Atlantis to Interzone» og covrer Graces nittitallsklassiker «Not Over Yet».

Slikt sett er Klaxons en smule mer fascinerende som fenomen enn som musikkprodukt. «Myths Of The Near Future» er som et kaotisk og skurreprodusert, men ekstremt fargerik garnhaug. Inspirasjonen spriker i alle retninger, det er til tider vanskelig å se skogen for bare trær. Når man plukker albumet fra hverandre er det bare fem-seks spor som holder mål. «Golden Skans» er en nynnepen rockballade, «Two Receivers» har et synthparti som går gjennom marg og bein, og den tidligere nevnte «Atlantis to Interzone» ville fått selv bestemor til å booke et fly til Ibiza.

Ok, så det er ren elektrorock, men la oss likevel håpe at glowsticken vår ikke blir konfiskert når Klaxons en gang kommer til Norge.

Framtida er neon