AASTA HANSTEEN: Fem taubåter med 150
000 hestekrefter slepte Aasta Hansteen-plattformen fra Stord til Norskehavet utenfor Bodø tidligere i vår. Til høsten starter produksjonen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
AASTA HANSTEEN: Fem taubåter med 150 000 hestekrefter slepte Aasta Hansteen-plattformen fra Stord til Norskehavet utenfor Bodø tidligere i vår. Til høsten starter produksjonen. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer

Aasta Hansteen:

Framtida kaller, Søviknes

Vi trenger politikere som går inn i det ukjente med solide analyser og en god dose mot, ikke som avfeier viktige faglige debatter med henvisninger til det som har vært.

Meninger

Olje- og energiminister Terje Søviknes illustrerer med sitt innlegg i Dagbladet 5. juni hvorfor det nå er på tide å ta debatten om formålet med norsk petroleumspolitikk.

Ingen betviler at oljeindustrien har tjent landet godt, og ført til store inntekter for fellesskapet. Men et skattesystem som tidligere har bidratt til inntekter på 5000 milliarder kroner, står nå i fare for å gi insentiver til systematiske feilinvesteringer, med store konsekvenser for både klima og den norske velferdsstaten.

Oljeministeren påstår at oljeskatteregimet ikke inneholder elementer av subsidier. Det er oppsiktsvekkende når Finansdepartementet selv i realiteten definerer deler av dette skattesystemet som nettopp en subsidiering av næringen. Staten bærer 78 prosent av risiko knyttet til letevirksomhet, men hele 88 prosent av risiko knyttet til investeringer på sokkelen.

Den høye risikoavlastningen selskapene får, skyldes høyt skattenivå, gunstige skatteregler gjennom en raus friinntekt, kort avskrivningstid på investeringer og gunstige rentefradrag.

Både Finansdepartementet og Grønn skattekommisjon har pekt på at skatteordningen ikke er nøytral. Finansdepartementets anslag for skattesubsidiene (gjelder ikke leterefusjon) beløper seg til 72,6 milliarder kroner fra 2013–2016.

Når oljeministeren skriver at det er selskapenes lønnsomhet etter skatt som får definere hva staten oppfatter som samfunnsøkonomisk lønnsomt, så er også det oppsiktsvekkende. Det er selvsagt ikke Dagbladet eller WWF som skal gjøre vurderinger av samfunnsøkonomien på norsk sokkel. Men staten burde gjøre det!

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en tid hvor vi risikerer at staten investerer i prosjekter som vil lønne seg for selskapene, men ikke for fellesskapet, så bør finansministeren gjøre egne vurderinger av hva statens inntekter og utgifter vil bli, i tillegg til å vurdere selskapenes lønnsomhetsberegninger.

WWF har gjennom to notater på kort tid vist at store investeringer som Goliat og Aasta Hansteen vil kunne gi inntekter for selskapene, men samtidig føre til store tap for staten. Det er ikke tillitvekkende at olje- og energiministeren avfeier disse vurderingene ved å henvise til alt som har gått bra i fortiden.

Med henvisninger til sysselsetting og ringvirkninger ønsker ministeren trolig å trekke fokuset bort fra strenge lønnsomhetsberegninger. Men i en tid hvor olje- og gassmarkedene er i stor endring, hvor ingen kan spå annet om framtida enn at den kommer med betydelig usikkerhet, så vil selskaper på norsk sokkel måtte kutte sine kostnader betydelig for å klare å finne lønnsomhet i sine prosjekter.

Det har vi senest sett i behandlingen av Johan Castberg-feltet i Stortinget, hvor nettopp mangelen på lokale verdiskapingseffekter ble det mest debatterte temaet i Stortinget.

Det må være lov å si at det ikke akkurat er Jens Evensen-takter over dagens petroleumspolitikk, hvor ministere fra flere partier har klamret seg til fortellingen om det som har vært, i stedet for å gjøre en grundig analyse av hva som ligger foran oss, og hvordan Norge kan rustes til å møte det.

Forrige uke kom det en ny rapport som viser at endringer i markedet for fossil energi kan utløse en ny, global finanskrise. De som har mest investert i olje og gass, vil rammes hardest. Situasjonen krever politikere med visjoner, og en vilje til å følge dem. Med evne til å se lenger frem enn neste valgsyklus eller neste utbyttefest.

For Norge har så mye mer å by på enn olje og gass. Vi har kunnskapsrike arbeidstakere, endringsvillige bedrifter og teknologi i verdensklasse. Det eneste som står i veien for å utnytte fortrinnene våre til å skape nye verdier og arbeidsplasser i nye næringer, er politikere som heller subsidierer det bestående enn å støtte opp om nye industrieventyr.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook