Fremtiden: Ting vi før bare kunne tenke oss er nå mulig. Foto: NTB Scanpix
Fremtiden: Ting vi før bare kunne tenke oss er nå mulig. Foto: NTB ScanpixVis mer

Framtida og dens fiender

Fra science fiction til virkelige problemer.

Meninger

Den amerikanske forfatteren Virginia Postrel begikk i 1998 en av de siste tjue årenes mest interessante bøker.  

Oppgaven hun satte seg fore i boken «The Future And Its Enemies; The growing conflict over creativity, enterprise and progress» var å redefinere skillelinjene i vestlig politisk debatt. Langt på vei mener jeg hun lyktes.   

Et stadig økende endringstempo
Verden endrer seg raskere nå enn på noe annet tidspunkt i historien. Den informasjon vi har tilgjengelig øker eksponentielt. Vi står overfor revolusjoner innenfor en hel serie med områder. Ting som tidligere hørt hjemme i litt nerdete Science Fiction serier er nå reelle utfordringer samfunnet må bale med.  

Fire teknologidrevne skift har hver for seg potensiale til å endre vår hverdag fullstendig; human enhancement, big data, robotiseringen av jobber og den fremvoksende delingsøkonomien. Det er betegnende at endringene går så fort at jeg ikke klarer finne gode norske ord for de to første.  

Human Enhancement kan defineres som «biomedisinske inngrep for å forbedre et menneske». I sin enkleste form er dette briller og vi har alltid drevet med det. Den teknologiske utviklingen nå gjør imidlertid at det for fremtiden handler om veldig mye mer enn det. Et eksempel kom Jennifer Doudna og Emmanuelle Charpentier ved Berkeley med i 2012. Doudna og Charpentier kommer til å få nobelprisen (jeg er villig til å vedde huset mitt på at de kommer til å få nobelprisen) for å ha vært den som beskrev CRISPR  (clustered regularly interspaced short palindromic repeats).

Artikkelen fortsetter under annonsen

CRISPR er en måte å redigere gener på slik at vi kan omprogrammere gener i allerede levende organismer.  Ved CRISPR bruker man biter av RNA for å målrettet «angripe» en bit av ditt DNA sammen med et enzym som kan klippe ut uønskede gener og lime inn nye du vil ha. Det finnes andre måter å redigere DNA på fra før, men dette er enkelt, billig og (nokså) sikkert. Vi har oppfunnet genetisk copy/paste. Doudna/Charpentier kom med sine funn i 2012.

Allerede i april i år - kun tre år etter -  brukte et kinesisk forskerteam ledet av Junjiu Huang teknologien til å redigere befruktede egg og ta ut genet som forårsaker -thalassaemia - en farlig blodsykdom som for alle praktiske formål medfører at du trenger blodoverføring hver tredje uke livet ut. Huangs team lyktes med 28 av 71 befruktede egg han prøvde med. Å komme opp mot 100% suksessrate er i hovedsak en ingeniørutfordring nå som metodikken er kjent.

Rapporter fra Kina forteller at flere forskerteam nå er i gang med å tilsvarende forsøk. I USA er det også nå en hel serie med biotech startups som hopper inn i dette teknologiområdet. Et eksempel er Vertex Pharmaceuticals som bare for et par uker siden hentet inn en milliard kroner i kapital for å se på muligheten for å bruke CRISPR for å kurere cystisk fibrose. Utviklingen går nå så fort at oppdageren Doudna selv i april i år skrev under på et opprop hvor flere ledende forskere ba om et midlertidig internasjonalt forbud mot teknologien frem til de etiske sidene er ferdig diskutert.  

Big Data er et begrep vi bruker (språkrådet vil sikkert etterhvert kreve at vi sier stordata) om datasett som er så store at tradisjonelle måter å menneskelig behandle dem på kommer til kort. Med sterk computerstøtte kan vi gjøre prediktiv analyse og slik ta bedre beslutninger. Gjennom bruk av Big Data kan vi finne korrelasjoner det menneskelige øye ikke vil være i stand til å se. Vi kan oppdage nye forretningsmuligheter, forstå sykdommer og bekjempe kriminalitet.

Når kreft snart blir en sykdom folk en gang pleide å ha, er det mer sannsynlig at gjennombruddet ble ledet av Nat Turner og Zach Weinberg enn av en lege i hvit frakk. Hverken Weinberg eller Turner har rukket å fylle tretti ennå. Det de har rukket er å starte tre forskjellige startups. Det første gikk konkurs slik alle gode entreprenører skal gjøre første gang. Det andre - Invite Media - brukte Big Data for å gjøre digital markedsføring mer effektiv. Så effektivt faktisk at Google kjøpte selskapet deres for 750 millioner.

Det tredje selskapet deres heter Flatiron Health. Med Googles pengekiste i bunn (foreløpig har Google spyttet inn ca. en milliard). Flatirons OncologyCloud aggregerer journaldata fra nå over en million pasienter (og vokser hver uke). I tillegg til legens subjektive fortolkning av undersøkelsesfunn kjører OncologyCloud funnene opp mot alle andre tilsvarende undersøkelser og finner ut hva som til slutt ble diagnosen for dem som hadde testresultater som ligner. Videre sammenholder basen oversikten over hvilke behandlingsvalg som ble foretatt og hva resultatet ble for pasienten slik at legen kan velge den behandlingsform som data fra hele verden viser at vil ha størst effekt for akkurat denne pasienten. Etterhvert som databasen vokser er det vanskelig å overvurdere effekten dette vil ha på behandling.

Et annet tilfelle er forskningssamarbeidet Optum Labs som har sammenstilt data fra 100 millioner pasienter. Det er nå over hundre studier på vei ut fra Optum hvor forskere har brukt datasettene til å finne ut hvilke behandlinger som hjelper for hvilke pasienter. Spesielt for pasienter med sammensatte sykdomsbilder gir dette stort håp. Samtidig skaper begge de to helseeksemplene utfordringer på personvernsiden som langt overstiger noe vi tidligere har måttet håndtere utenfor etteretningsmiljøene.  

Det tredje eksempelet er robotisering. Robotiseringen kommer til å ha mange effekter. En av dem er at du muligens mister jobben. Jeg også. Mennesker har erstattet jobber med maskiner i all tid. Utfordringen nå er at robotene ikke bare gir oss muskelkraft eller utholdenhet. Utstyrt med avanserte algoritmer og kunstig intelligens begynner robotene å ta over jobber som tidligere var forbeholdt mennesker. Om du er amerikaner og bulker bilen din er sannsynligheten allerede høy for at ingen menneskelig saksbehandler ser skademeldingen din før du har penger på konto. Saksbehandlingen gjøres av en maskin. BBC har sammen med Oxford laget en fin nettside hvor du kan legge inn hvilken jobb du har og se sannsynligheten for at den blir tatt av en robot. Jobber du i kundeservice er risken 75%. Ikke utdann deg til advokatsekretær forresten. Risikoen for at jobben din robotiseres bort er der 98%!  

Den fjerde teknologirevolusjonen er den appbaserte delingsøkonomien. Delingsøkonomien er en stor ressurseffektivisering. Hver eneste dag leier folk seg inn på dyre hoteller mens det rett ved siden av står en leilighet tom fordi eieren er på reise. Den ineffektiviteten fikser AirBnB. Hver eneste dag hiver folk seg inn i en taxi rett bak noen som skal akkurat samme vei. Den ineffektiviteten vil Über og deres konkurrenter ha fjernet i løpet av få år. For økonomien er dette veldig bra. Vi utnytter knappe ressurser bedre. Men det medfører også at jeg sterkt vil advare mine barn mot å søke seg karrierer som hotellarbeidere eller taxisjåfører.   Det er flere teknologiske skifter i emning. Men disse fire alene er nok til å se at fremtiden vil bli svært forskjellig fra nåtiden. De teknologisk drevne skiftene kommer i tillegg til de kulturelle og samfunnsmessige endringene den store migrasjonstiden vi har foran oss vil resultere i.    

Skillelinjene bryter sammen
En av de vanligste og kjedeligste øvelsene i norsk politikk er alle de såkalte debattprogrammene på TV hvor man finner en eller annen representant for venstresiden og en fra høyresiden og lar dem kaste innøvde slagord på hverandre om temaer som kommuneøkonomi (jeg har bevilget mest - neida det var det jeg som gjorde), skatter (landet går til hundene om vi henter inn 300 millioner i eiendomsskatt - nei det går til hundene om vi ikke gjør det) eller privatisering (det er umoralsk at noen tjener penger på min og din helse - neida det offentlige er helt udugelige, kun de private får det til). Disse debattene er lite opplysende. De stiller de gamle spørsmålene istedenfor de viktige. De gjentar eldgamle argumenter og slagord og de bekrefter et syn på de politiske skillelinjene som i stadig større grad fremstår antikvert.  

Det viktige spørsmålet i moderne politisk debatt - både i Norge og i andre land - er hva vi skal gjøre med fremtiden. Letingen etter svaret på det spørsmålet skaper store og fundamentale skiller som på mange måter sterkt avviker fra de skillene vi vokste opp med. I migrasjonsdebatten står LOs Gerd Kristiansen og konservative høyrefolk som professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary på samme side. Deres motpoler er den nye urbane venstresiden (typisk representert av fenomener som Miljøpartiet De Grønne), som støttes av den gamle høyrestatsråden, økonomiprofessor Victor d. Normann (og litt meg selv da). Det statlig oppnevnte Bioteknologirådets stadige forsøk på å forhindre enhver meningsfull fremdrift i bioteknologisk forskning og behandling ledes an av rådets direktør, den tidligere SV-lederen Kristin Halvorsen og heies frem av Krf. Protestene kommer fra mennesker som Aftenpostens Trine Eilertsen. Når LO hamrer løs på delingsøkonomien og vil ha forbud mot tjenester som Uber er den som taler dem i mot AP-mannen Håkon Haugli, mens deres nærmeste allierte er NHO Reiseliv som vil ha hjelp fra Staten til å beskytte sine medlemsbedrifter mot aktører som AirBnB.  

Uansett om de kommer fra det tradisjonelle høyre eller venstre er det alle disse fremtidsfiendene har til felles en følelse av frykt for en fremtid vi ikke vet hva vil gi. En fremtid hverken Kristiansen, Halvorsen eller Matlary kan kontrollere eller styre. En fremtid så mangfoldig og flytende at kritikerne ikke forstår den. Kritikken de kommer med er ikke alltid sammenhengende eller logisk (innvandrerne tar både alle jobbene våre og lever hele livet på NAV), men det kan man heller ikke forvente. Det er ikke poenget. Poenget er det overordnede budskapet; «Verden har gått av hengslene og noen må ta kontroll og sette lille trille sammen igjen.  

Da jeg var barn hørte fortsatt Halvorsen og Matlary hjemme på hver sin side av Holmgang eller hva nå programmet het akkurat den sesongen. De underliggende forskjellene rundt synet på fremtiden havnet i skyggen av fremveksten av velferdsstaten og sikkerhetspolitikk. Disse spørsmålene har modnet. Det er få på høyresiden som mener at Staten ikke har en betydelig rolle i å sikre folks velferd. det er få på venstresiden som tror at bare det å bevilge mer statlige midler er en enkel løsning for å fjerne fattigdom. Høyresiden krever kostnadskontroll av forsvaret og venstresiden gjør det samme for bistandsmidler. Det er mange praktiske politiske forskjeller over disse spørsmålene, men de definerer ikke lengre de de store og klare ideologiske leire. Folk kan - som Erik Solheim - endre mening om slike ting uten å forandre sin politiske identitet.    

Det nye skillet - Stasister vs. Dynamister 
Det nye skismaet avviker fra det gamle. Postrel kalte dette for skillet mellom dynamister og stasister (stasis hentet fra Gresk og betyr å stå stille).    Hvordan vi opplever den fremvoksende fremtiden forteller oss noe om hvem vi er både som individer og som samfunn. Søker vi etter stasis - en regulert, planlagt og konstruert verden? Eller omfavner vi dynamisme - en verden preget av kontinuerlig nyskaping, oppdagelser og konkurranse? Føler vi oss mest komfortable med stabilitet og kontroll eller evolusjon og læring? Sier vi som David Camerons teknologirådgiver Rohan Silva at teknologien kommer til å utslette middelklassen? Eller ser vi teknologi som et uttrykk for nettopp den skaperkraften vi er avhengige av og fremtiden som lys? Tror vi at fremskritt forutsetter et sentralt planverk, eller ser vi det som en desentralisert og evolusjonær prosess? Ser vi feilgrep som permanente katastrofer, eller som eksperimenteringens korrigerbare biprodukter? Lengter vi etter forutsigbarhet eller gleder vi oss over overraskelser?  

Stasistene - reaksjonære og teknokrater
Disse to polene - stasis og dynamisme - definerer i stadig større grad vårt politiske, intellektuelle og kulturelle landskap. Stasistenenes sosiale kritikk tar utgangspunkt i noe spesifikt i livet og glefser etter det eller presenterer det som farlig. Ungdommen fester (no shit Sherlock)! Muslimske jenter bruker skaut! 

Kritikerne forutsetter at leserne vil dele deres holdninger og -som dem - se det moderne livet som et problem som krever en løsning. En løsning som må komme fra de mektige og vise. Dette grunnleggende fiendtlige bildet av hvordan vi lever livene våre, og hvordan vi kommer til å gjøre det i fremtiden er både feilaktig og farlig. Og det forener to grupper som tidligere sto mot hverandre i den politiske debatt - de reaksjonære hvis sentrale verdi er stabilitet og teknokratene hvis sentrale verdi er kontroll.  

De reaksjonære vil reversere endring og gå tilbake til en bedre fortid. På 1950-tallet var det Gerhardens samfunnsbygging og samfunnsingeniørene på Sosialøkonomisk institutt de hamret løs på. I dag er det dynamismen de angriper. Teknokratene på sin side lover at de kan styre endringene og dirigere prosessene. Det som skremmer teknokratene er ikke at fremtiden avviker fa fortiden, men at den vil være uforutsigbar og utenfor fagfolkenes kontroll. De vet jo tross alt best.    

De reaksjonære finnes både til høyre og venstre. Det de har til felles er behovet for kontinuitet, rotfasthet og geografisk definerte samfunn. De er anti-teknologi, anti-spesialisering, anti-kosmopolitiske og anti-mobilitet. De fanges i en romantisk tradisjon hvor det skapes et fantasibilde av harmoni og tradisjonalitet. Med noen få unntak er de reaksjonære ikke bare mot fremtiden, men også nåtiden og til og med den nære fortid. I det reaksjonære idealsamfunn vet folk sin plass og holder seg på den både geografisk, sosialt og verdimessig.   

De reaksjonære på høyresiden er konservative. De er folk som den Engelsk-Franske milliardæren Sir James Goldsmith som frem til sin død i 1997 var en av det konservative partiet i Storbritannias største bidragsytere. Hans manifest Le Piége (Fellen) var lenge på bestselgerlistene i Frankrike. I det argumenterte Goldsmith mot internasjonal handel, innvandring og utvikling i den tredje verden, med den begrunnelse at disse dynamiske kreftene river tradisjonelle samfunn fra hverandre. Goldsmiths dom var at «familiene bryter sammen, landsbygda fraflyttes og den sosiale strukturen i byene blir ødelagt» når bøndene i den tredje verden får tilgang til moderne landbruksmaskiner og øker produksjonen slik at de ikke lengre er fattige.

Ekkoet fra denne logikken kan høres i 2015 gjennom argumentasjonen til immigrasjonskritikernes favorittøkonom Paul Collier. I hans bok Exodus - How migration is changing our world er et av hans hovedargumenter at migrantene burde forstå sin plass, som i Colliers verden er å oppfylle sin moralske plikt til å forbedre det land de ble født i. Derfor foreslår han at fattige land skal innføre utvandringsrestriksjoner for å holde folk inne. Videre argumenterer han for innvandringskontroll - ikke av hensyn til mottagerlandet - men for å hjelpe de stakkars fattige landene til å holde sine beste folk fanget.  

De reaksjonære på venstresiden har ofte tilhørt den gamle, kjedelige miljøbevegelsen. Den som får deg til å tenke på Steinar Lem og Lars Haltbrekken. Den gamle miljøbevegelsen står i motsetning til den nye, dynamiske miljøbevisstheten, som tar i bruk dynamikken. Den har gitt oss miljøfokuserte startups som Puralytics (renser vann med solkraft) og Persitent Efficiency (regulerer strømbruken din automatisk for å redusere forbruket når du ikke trenger bruken). Den har evnet å bringe miljø og bærekraft inn i kjernen av multinasjonale selskapers samfunnsansvarsarbeid. Den gamle venstreorienterte miljøbevegelsen holdt frem en visjon om et ideelt samfunn hvor økosystemet var i perfekt harmoni (det er det jo aldri) før menneskene ødela alt. Den nye forstår at det er menneskene som er løsningen.  

Teknokratene passer sammen med de reaksjonære. Teknokratisk styring sakker ned dynamiske prosesser. Avgjørelser som eller kunne vært truffet raskt gjennom prøving, feiling, konkurranse og feedback i desentraliserte markeder overføres til sentraliserte og tunge fagmiljøer. Dette gjelder ikke bare for ting og for tjenester, men kanskje viktigst i idémarkedet. Teknokratene gir slik de reaksjonære maskineriet de trenger for å sinke og stoppe fremskrittet.  

Innovasjon er i sitt vesen «messy». Folk feiler og kommer opp med dårlige idéer. Mellom hver gang noen kommer opp med en iPhone eller finner opp World Wide Web er det minst ti Vaniljecola eller Crocs - ting menneskeheten helt klart ville vært på et bedre sted uten. Dynamisme er turbulent. Teknokrati tillater ikke slik turbulens. Teknokratiet er sentralisert og ufleksibelt. Det ber mennesker med gode ideer om å rettferdiggjøre dem foran råd, styringsgrupper og komiteer. Det etablerer regler som styrer alt fra medieeierskap til hjemmekontor. Disse reglene forutsetter at hverken teknologi eller folks preferanser vil forandre seg. Teknokratiet belønner de veltalende og politisk bevandrede mens det straffer de som mangler kontakter og tid, tålmodighet og penger til advokater.  

De reaksjonæres makt kommer når de kan bruke teknokratiske strukturer eller etablere nye teknokratiske direktorater eller råd eller utvalg dedikert til å fremme deres agenda. Et typisk eksempel på dette ser vi i bioteknologiloven. Hele fem ganger i loven gjentas den samme setningen:

«Før departementet avgjør om godkjenning etter annet ledd skal gis,
skal søknaden forelegges Bioteknologirådet»

Selv når departementet skal gi godkjenning til noe så enkelt som hvilken temperatur sædceller skal lagres ved (som de skal etter lovens §2-11) må dette forelegges Bioteknologirådet for uttalelse. Den uttalelsen får du ikke over natta for å si det sånn.

Slik kan de reaksjonære stoppe fremskritt og endring uten å angripe fremskrittet i seg selv, for det ville de ikke fått flertall for. Det holder å gjøre gjerdet så høyt å hoppe over at folk lar være.  

Dynamistene - på parti med fremtiden
Det dynamistiske moralske utgangspunkt er et helt annet. Den dynamistiske visjon legger vekt på individuell realisering og individuelt ansvar. Dynamistene ser menneskelig natur slik at oppfyllelsen av den skjer gjennom læring, skaping og tilpasning til en verden i stadig endring. Dynamistene forstår at både kulturer og individer lærer av erfaring. Dynamister vi alt folk skal være lykkelige og tror at vi får flere muligheter for å finne lykke om vi er frie til å lære, til å utfordre oss selv og til å prøve nye ting.  

Gjennom å akseptere desentralisering av kunnskap og kontroll, utnytter et dynamisk samfunn vår fundamentale menneskelige trang etter å skape og oppdage. Dynamismen lar verden få lov til å bli beriket av all den desentraliserte prøving og feiling vi alle driver med når vi får lov til det. Mens de reaksjonære søker etter regler som kan hindre endring og teknokratene vil ha kontroll over resultatene, leter dynamister etter regler som lar mennesker bygge nye bånd, finne opp nye institusjoner og finne bedre måter å gjøre ting på.  

Dynamistenes vesen er deres tro på spontan orden, på eksperimentering, på at komplekse problemer best løses nedenfra og opp, på at det finnes grenser for sentrale faginstansers kunnskap, på fremskritt, og på kontinuerlig feedback. Dette gjør at de skiller seg sterkt fra hverandre i konkrete løsninger på enkeltproblemer. De ser ikke seg selv som en gruppering eller en koalisjon. De støtter et åpent samfunn og er instinktivt skeptiske til dem som ønsker å lukke det mot nye ideer, uansett om disse er økonomiske, sosiale, kulturelle eller vitenskapelige. For dynamistene er det viktig å beskytte de prosessene som lar fremtiden bygge seg selv, men de deler ikke noen felles identitet.

Litt avhengig av hvor de kommer fra, og hva som var cas du jour da deres engasjement våknet kan de definere seg på høyresiden eller venstresiden, de kan være medlemmer av alt fra SV via MDG og Høyre til FrP, de kan kalle seg liberale eller progressive (eller til og med konservative om de ikke har tenkt nok gjennom begrepsbruken sin). Siden de verdiene og den fremtidsoptimisme dynamistene deler i sin natur er vanskelige å oversette til en samlet politisk, kulturell eller intellektuell samhørighet er det mange av dem som karakteriserer seg selv som ikke-politiske. De er ikke spesielt interessert i å diskutere om det er høyresidens eller venstresidens teknokratiske mesterplan som er best.  

Dynamismen er ingen bevegelse, men en strømning. En strømning som ikke har noe klart hjem i Norge i dag, men som - fordi den adresserer det som er vår tids store utfordring, hvordan vi forholder oss til endringstempoet - kommer til å få det.   Det politiske landskapet er alltid en refleksjon av de utfordringene samfunnet til enhver tid møter. Den partiflora vi har i dag har vært en respons på to større konfliktlinjer; arbeiderklassen mot borgerskapet, og by mot land. Disse to er ikke spesielt relevante i fremtiden. Vi er alle lønnsarbeidere nå og det bor snart ingen på bygda lengre.   

I møtet med endrede konfliktlinjer responderer et lands partistruktur dynamisk. Det skjer en av to ting. Enten så endrer partiene innhold eller så endrer velgerne partier. Det typiske eksempelet på det første er Republikanerne og Demokratene i USA. De bytter roller hele tiden. Abraham Lincolns Republikanere gikk til krig mot sørstatene for å få opphevet slaveriet i kamp mot et dypt rasistisk Demokratisk parti. Dagens Republikanere har nesten hele sin oppslutning i sør.

Typiske eksempler på det andre er fremveksten av MDG i Norge og Liberal Alliance i Danmark. Da Liberal Alliance ble formet i 2007 (under navnet Ny Alliance) skjedde det som et rent dynamistisk opprør. Parlamentsmedlemmer som representerte alt fra Radikale Venstre til Det Konservative Folkeparti gikk ut av sine respektive partier og sammen om en dynamistisk visjon for Danmark. Ved siste valg i juni i år fikk partiet 7.5% av stemmene og kan bli spennende å følge i årene fremover.    

Det liberalkonservative fornuftsekteskap - beretningen om en varslet skilsmisse
De nye skillelinjene vil få konsekvenser på den tradisjonelle venstresiden. For hvert år som går vil denne verdens Håkon Hauglier få mindre og mindre til felles med dens Gerd Kristianser. Men også på den tradisjonelle høyresiden vil dette få konsekvenser. 

Jeg er medlem av partiet Høyre. Mange av dets medlemmer karakteriserer seg selv som såkalt liberalkonservative. Et begrep jeg for å være ærlig aldri har forstått. Det var vel det beste vi klarte å komme opp med for å late som om vi var glade i hverandre. De liberale og konservative har levd i et kjærlighetsløst fornuftsekteskap i 100 år.

Inngåelsen av det var en nødvendighet. I møtet med en fremvoksende og til dels militant sosialisme samlet konservative og liberale seg under parolen "om vi ikke henger sammen kommer vi til å bli hengt hver for oss". Dagens militante utfordring kommer fra politisk islam. Akkurat som i synet på fremtiden som sådan skiller de liberale og de konservative seg fra hverandre også her.  

En av dem som er tydeligst i å peke på oppløsningen av det liberalkonservative ekteskapet er den konservative forskeren og forfatteren Asle Toje. I sin kronikk «Hvor er de konservative?» skriver han presist at «[i] samboerskapet har liberale og konservative unngått å erkjenne at de to er rivende uenige i stadig flere av vår tids mest brennende politiske spørsmål, fra innvandring til EU og velferdsstatens fremtid.» Toje peker på det ironiske i at det gamle konservative magasinet Minerva låner sine kontorer hos den liberale tankesmien Civita og slår fast at "[r]edaktøren, [...] Nils August Andresen, kan trolig bare kalles konservativ dersom «konservativ» betyr «liberal»". Litt melankolsk konkluderer han med at «[i] støyen som har ledsaget de endeløse forsøkene på å gjenopplive venstresiden, svant altså konservatismen også stille hen. Lite mer enn gamle partinavn og falmede faner står tilbake.»  

Toje peker på at parallelt med at de som kaller seg konservative i realiteten er blitt liberale, og bare bruker begrepet konservativ av gammel vane har det vokst frem en ny konservativisme i Europa. De nye konservative er for å låne Tojes ord "hverken operaelskere eller vinkjennere. De har gjennomgående arbeiderklassebakgrunn og mangler høyere utdanning." Nykonservativismen finner sin klangbunn i fremtidsfrykt, innvandringskritikk og EU-skepsis. Disse konservative føler seg fremmedgjorte og tilsidesatt. De lengter etter en ledelse som kan ta grep. Som kan stenge grensene, vise muskler og rydde opp.   

De nykonservatives problem er selvsagt at deres frustrasjon egentlig bunner i en erkjennelse av at verden har løpt fra dem. Endringene skjer for fort og er vanskelige å forstå.  Svaret er et rop om kontroll.  Vi andre må derimot finne vårt trøst i det som ironisk nok var Fremskrittspartiets slagord da de for alvor slo gjennom i norsk politikk på slutten av åttitallet:  

Fremtiden skapes. Den vedtas ikke.