Framtidas bluegrass

California-trio visker ut skillet mellom pop og tradisjonsmusikk.

Bluegrass har virkelig kommet seg opp av verandagyngestolen og ut i verden etter suksessen til «O Brother, Where Art Thou?»-soundtracket. Bluegrassen har skapt en etterlengtet motvekt til glatt hattepop fra Nashville på det amerikanske countrymarkedet.

På den annen side er bluegrass en erkekonservativ musikkform som har vist seg like lite åpen for nytolkninger og moderne tankestrømninger som Norsk Luthersk Misjonssamband.

Grammy-nominerte Nickel Creek - en trio bestående av Chris Thile (21) og søskenparet Sara (20) og Sean Watkins (25) - er nettopp hva bluegrassen trenger, nå som den har behov for å fundamentere sitt nyervervede stålgrep hos platekjøperne: noen unge og coole folk som kan ta med seg bluegrassen inn i et nytt årtusen.

Poppreg

Nickel Creek er ikke veldig radikale på dette selvtitulerte, Alison Krauss-produserte albumet, men de tilfører denne eldgamle og tradisjonsbundne sjangeren en frisk ungdommelighet og et livgivende poppreg.

«The Lighthouse's Tale» er for eksempel ei så bra poplåt at den antakeligvis kunne blitt en kjempehit hvis den ble sunget og spilt av et ungt amerikansk gitarpopband. «Reasons Why», sunget av Sara Watkins, høres ut som en lekker syntese av Crosby, Stills & Nash og M2M.

Halsbrekkende

For øvrig veksler albumet mellom vakre og melankolske låter med høytsvevende vokalharmonier og halsbrekkende instrumentaler av gammel og ny dato, hvor trioen i god bluegrassånd får flashet sine fingerferdigheter.

Du kan se på Nickel Creek som enten bluegrass med et tydelig poppreg eller popmusikk med et tydelig bluegrasspreg. Uansett får du neppe høre finere akustisk musikk fra USA i år.

YOUTHGRASS: Nickel Creek fra California har Elliott Smith, Radiohead og Pat Metheny i platesamlinga, og tilfører den eldgamle bluegrasstradisjonen en frisk ungdommelighet. Fra venstre Sean Watkins, Sara Watkins og Chris Thile.