Framtidas pensjoner

Et nytt pensjonssystem bør ikke ha flere elementer enn grunnpensjon og tilleggspensjon.

I den pågående debatt om framtidas pensjonssystem synes det å herske tvil om man fortsatt bør satse på folketrygden som et hovedelement. Dette gjelder særlig om man skal ha en tilleggspensjon i folketrygden eller om denne inntektsavhengige delen av pensjonen i sin helhet heller bør være et ansvar for den enkelte, eventuelt en oppgave for arbeidsgiver og arbeidstaker i fellesskap. Et nærliggende alternativ bør være å «reformere folketrygden innenfra», slik at folketrygdsystemet framstår som enkelt, fleksibelt og tilpasset framtida - i tråd med målsettingene om fornyelse og forenkling av offentlig sektor. Pensjonskommisjonen som nylig er nedsatt, bør nøye vurdere et slikt alternativ.

Et pensjonssystem skal bidra til en trygg alderdom for landets befolkning gjennom inntektssikring. For at folk skal oppleve pensjonssystemet som trygt, må en del krav være oppfylt: Det må gi rimelig og forutsigbar pensjonsdekning, være oversiktlig og økonomisk opprettholdbart, samt ha tillit og almen oppslutning.

Det er også viktig at pensjonssystemet bidrar til rettferdig fordeling av goder mellom generasjoner og kjønn, samt på tvers av inntekts- og formuesgrupper. Systemet bør også være enkelt å forstå og billig å administrere. For at det skal være bærekraftig, bør det underbygge arbeidslinjen, slik at det lønner seg økonomisk å jobbe lengst mulig. Folk har forskjellige ønsker og behov når det gjelder tidspunkt for pensjonering, derfor er en fleksibel pensjonsalder også et gode som bør ivaretas.

Dagens system har flere positive sider i forhold til de ovennevnte målsettingene. Men selv om systemet bør kunne opprettholdes økonomisk dersom det er politisk vilje til det, har det sider som ikke gir sterke insitamenter til å arbeide, for eksempel den såkalte besteårsregelen og avtalefestet pensjon.

Blant de politiske partiene synes det å være delte meninger om det framtidige pensjonssystemet. Det hersker dessuten en viss tvil blant folk om de vil få den folketrygdpensjonen de har krav på i framtida. Systemet framstår også som komplisert og utilgjengelig for de fleste. Et enklere pensjonssystem vil ventelig bidra til økt tillit og oppslutning.

Det er svært positivt at det nå legges opp til en plattform for en helhetlig og tillitskapende pensjonspolitikk, slik tanken synes å være med en bredt sammensatt pensjonskommisjon. Skal et pensjonssystem være levedyktig, må det ha bred politisk oppslutning.

Overgang til et nytt system som innebærer omfattende endringer vil i seg selv være svært kostnadskrevende og innebære en risiko for svekket tillit. Etter min oppfatning bør man derfor være overbevist om at det ikke er mulig å gjennomføre endringer innenfor rammen av dagens hovedstruktur før en bestemmer seg for mer radikale systemendringer.

Med et ønske om et enkelt og fleksibelt pensjonssystem setter jeg følgende momenter som et ideal:

  • Et universelt system som er fleksibelt nok til å imøtekomme behovet for tidlig pensjonering og til å motivere eldre yrkesaktive til å fortsette i arbeid.
  • Tydelig sammenheng mellom arbeidsinntekt og pensjon.
  • Ikke flere elementer enn grunnpensjon og tilleggspensjon.
  • Enkel inntektsprøving.
  • Like skatteregler for pensjonister og yrkesaktive.I dag er behovet for tidligpensjonering i ordnede former i hovedsak bare til stede for de ca. 60 prosent av den yrkesaktive befolkning som er omfattet av AFP-ordningen. Ved å integrere AFP i folketrygden vil den bli universell og ivareta behovet for tidligpensjonering for alle yrkesaktive. Både for brukere og forvaltere må det være en fordel at man får et enhetlig system å forholde seg til. En slik ordning kan utformes slik at det gis sosialt ønskelige og akseptable virkninger, samtidig som lang yrkesdeltakning premieres. I en slik modell vil pensjonen øke med antall år i yrkesaktiv alder og reduseres dersom man tar ut pensjonen før normal pensjonsalder.

    En «livsløpspensjon» hvor alle inntektsårene mellom 17 og 69 år inngår i pensjonsberegningen kan kombinere muligheten for tidligavgang og motivasjon til fortsatt arbeid for eldre arbeidstakere. Tilleggspensjonen kan bygges opp slik at den utgjør en fast prosentsats av inntekten for hvert enkelt år. Livsløpspensjon regnet på denne måten vil favorisere «sliterne» med mange poengår - gjerne over 40 - og med forholdsvis jevne inntekter i løpet av yrkeskarrieren.

    Overgang til livsløpspensjon innebærer at den såkalte besteårsregelen oppheves. Dette vil fortsatt ha problematiske fordelingsvirkninger i forhold til kvinner, i hvert fall i mange år framover. Dette kan motvirkes ved å gi pensjonspoeng for tidligere år med omsorg for små barn eller ved lempeligere avkorting av særtillegg mot tilleggspensjon slik at også lavere inntekter gir grunnlag for pensjon utover minstepensjonen.

    Et framtidig pensjonssystem som kun består av tilleggspensjon og grunnpensjon, ville innebære at man måtte se nærmere på forsørgingstillegget (barne-/ektefelletillegg) og særtillegget.

    Man kan vurdere berettigelsen av forsørgingstillegg i et framtidig fullt utbygd tilleggspensjonssystem med pensjoner som står i forhold til tidligere inntekt. Denne inntekten er som kjent uavhengig av forsørgingsbyrde. Det kan da hevdes at det er lite logisk å yte tillegg til pensjonene på grunn av forsørgelse av ektefelle og/eller barn. Hensyn til forsørgingsbyrde kunne tenkes ivaretatt gjennom skattesystemet både for yrkesaktive og for pensjonister.

    Dersom man opprettholder forsørgingstillegget, bør forenklet inntektsprøving vurderes, for eksempel slik at størrelsen av forsørgingstillegget bare prøves mot folketrygdens tilleggspensjon. Det bør for øvrig foretas en samlet gjennomgang av inntektsprøving for pensjonister under 70 år. I dag er ordningene svært uoversiktlige med forskjellige avkortingsregler for AFP, uførepensjon, etterlattepensjon og alderspensjon uten at disse forskjellene alltid framstår som like godt begrunnet.

    Man kan muligens også vurdere særtilleggets stilling i et framtidig pensjonssystem. Tilleggspensjonssystemet begynner å bli «modent», og en større del av befolkningen er i inntektsgivende arbeid i dag enn tidligere. Videre er det adgang til å godskrive pensjonspoeng for den som er uten inntekt på grunn av omsorgsarbeid. Det vises også til ordningen med garantert tilleggspensjon for unge uføre. Svært mange av de grupper som har «god grunn» til ikke å være i arbeid, sikres således akseptabel opptjening gjennom særskilte ordninger. Man kan stille spørsmål om hvilke grupper man i framtida ønsker å sikre med særtillegget. Sikring av akseptabelt pensjonsnivå må ikke nødvendigvis skje gjennom å opprettholde særtillegget i sin nåværende form, men kan for eksempel tenkes bygget inn i grunnpensjonen som en slags garantipensjon.

    Skattemessig likestilling av yrkesaktive og pensjonister vil innebære forenkling og bedre oversikt ved at størrelsen på pensjonene kun framgår av pensjonsreglene. De særlige skattereglene for pensjonsinntekt har i dag stor betydning for det reelle pensjonsnivået. Eksempelvis vil en enslig person med tidligere lønn på ca. 300000 og full opptjening i dag få ca. 50 prosent av lønnen i pensjon fra folketrygden - før skatt. Når vi tar skattevirkningene i betraktning, vil imidlertid disponibel pensjon være ca. 60 prosent av tidligere disponibel lønn. En eventuell skattemessig likestilling bør i så fall følges opp med en vurdering av økning i selve pensjonsnivået.