Framtidas sosialt udyktige barn?

Det er foreldrenes ansvar å passe på at barna ikke blir sosialt mistilpassete på grunn av overforbruk av TV og digitale medier, skriver Espen Idås.

I NOVEMBER lanserte barneombud Reidar Hjermann TV-vettreglene. Hensikten med disse var å gi foreldrene gode råd angående barn og digitale medier.

I mitt arbeid med barn og ungdom forteller stadig flere at de bruker mye av sin fritid foran TV, video, PC-spill, mobil, ol.. De samme barna er ofte henvist poliklinikken for utredning av konsentrasjon- og oppmerksomhetssvikt. Denne svikten viser seg særlig i situasjoner som krever at de er til stede og må yte, f.eks. i en skolesituasjon, ikke bare nyte. Foran PCen og TVen kan de samme barna beskrives som meget utholdene og konsentrerte.

Jeg har tenkt at den digitale verden, der barna stimuleres gjennom en meget rask responssyklus fører til at hverdagslivets oppgaver oppleves kjedelige.

DAGENS SPILL kombinerer det at de utfordrer barnas sanseapparat, og at de gir de umiddelbar tilbakemelding og mange responser både gjennom lyd og action. Barna kan få flere og mer massive reaksjoner gjennom spillene enn det den virkelige verden gir dem.

Den digitale verden er tilpasset barn i så sterk grad at noen vil påstå at denne er skreddersydd for å gjøre barna avhengige av disse mediene. Avhengigheten viser

seg gjennom at barna ikke lengre vil være med på aktiviteter de tidligere ønsket,

og de deltar mindre i familiens fellesoppgaver.

En urovekkende konsekvens av den raske responssyklusen er at barn blir lært til å bli utålmodige og lite utholdene i dagligdagse situasjoner der denne hyppige responsen ikke forekommer - det være seg i familien eller på skolen. Barn og ungdommer kan bli avhengig av en kunstig form for tilbakemelding som er lite overførbar til den virkelige verden de skal tilpasses til.

Foreldrene kan oppdage at barna kjeder seg gjennom hverdagens aktiviteter, de sliter med å finne noe meningsfylt gjennom vanlig lek og samvær.

DET ER DOKUMENTERT at barn i dag bruker gjennomsnittelig to til tre timer av sin hverdag foran TVen eller PCen. I tillegg kommer en utstrakt mobilbruk.

Dette innebærer at de bruker mye av

sin våkne tid på å fordype seg i en fantasiverden som andre mennesker har skapt.

Det er liten tvil om at det visuelle påvirkning fra disse mediene er utrolig tiltrekkende på barn. Allerede fra de er ganske små vil de velge å sitte foran TVen og/ eller PCen, i stedet for å delta i andre aktiviteter.

Italienske forskere mener at barn kan oppleve en beroligende og smertestillende effekt ved å se tegnefilmer på TV. Faktisk viste det seg at tegnefilmene hadde større effekt på barnas opplevelse av smerte enn det foreldrenes trøst hadde. Dette viser tiltrekningskraften disse mediene har på barna, helt fra de er ganske små, og at de voksne bør hjelpe barna til en fornuftig bruk. Flere mekanismer rundt avhengighet er de samme om det gjelder rusavhengighet, spisevegring, tvangshandlinger/tanker, eller pc/tv/ dataspill-avhengighet. Et varselsignal bør melde seg når man oppdager at barnet velger bort tidligere aktiviteter eller sosiale samspill med foreldre, søsken og venner, til fordel for tid foran de digitale mediene.

SPØRSMÅLET ER ikke om barnet skal få lov eller ikke få lov til å bruke tid foran TVen eller PCen, men i hvor stor grad barn bør eksponeres for denne form for påvirkning. Det er i dag tilstrekklige faglige argumenter for å være på vakt og ikke la barna styre dette helt alene.

National Institute of Mental Health i USA har gjennomgått hundrevis av studier omkring barns TV-vaner. Disse etterlater liten tvil om at antisosial oppførsel på TV (aggresjon, vold ol.) øker forekomsten av tilsvarende oppførsel hos barna som ser mye på TV og DVD/videofilmer med tilsvarende innhold. Et annet resultat er at den tiden barna bruker foran TV-skjermen, er omvendt proporsjonal med skoleprestasjonene.

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem har sagt at det er viktig at foreldrene er «sjefen» over disse relativt nye mediene. I mange tilfeller kreves det at «sjefen selv» må se på sine egne vaner på dette området. En sjef med mangelfulle ferdigheter, er heller ikke på dette området noen god sjef.

I PEDI-SPRÅKET i Sør-Afrika har de et ordtak som sier «motho ke motho ka batho», som betyr «menneske blir menneske blant mennesker». Foreldrene kan i større grad tilføre barnet aktiviteter som fører til sunn sosialisering, og muligheter for innlæring av sosiale ferdigheter. En viktig foreldreoppgave er å gjøre barna mottakelige for læring, og å tåle den motgang en læringsprosess noen ganger medfører. Læring av sosiale ferdigheter gjøres mellom mennesker, ikke mellom menneske og maskin.

Lekens betydning for barn er uvurderlig. Litt daglig lek med barna, der man har fullt fokus på barnas lek vil være til glede både for voksen og barn.

Leken bidrar til å bygge sterke bånd mellom foreldre og barn, den utvikler barnas evne til innlevelse og gir gjensidige positive følelser. Leken vil også være til hjelp for å lære problemløsning, konsentrasjon og gjensidighet. Dessuten vet vi at lek med voksne stimulerer barns språkutvikling i en positiv retning.

Oppfordringen til foreldrene blir: lek mer, det er en god investering i barnas utvikling både fysisk og psykisk. Ingen oppmerksomhet er som foreldrenes oppmerksomhet, akkurat dét varer visstnok livet ut!