Framtidas tenkemåte

Lørdag fyller Arne Næss 95 år. I denne artikkelen, skrevet sammen med Petter Mejlænder, skisserer Næss grunnprinsippene i den dypøkologiske filosofien.

VI LEVER PÅ EN ufattelig nydelig liten planet. Men vår eksistens som mennesker er truet. Hvis vi skal overleve må vi lære oss å tenke annerledes. Framtidas tanker må være naturlojale. De må omfatte alle mennesker. Alle levende vesener. For alt levende liv har en egenverdi.Dypøkologi er en tenkemåte for framtida. Den kan hjelpe oss å finne alternativer til det som i dag synes å være livsfarlig og uforpliktende tankeløshet. Dypøkologi er en form for moralsk alvor, basert på analyse og vitenskap. I bunn og grunn tar dypøkologien sikte på å avklare hva livskvalitet er og hvilke varige gleder vi kan ha som mennesker. Derfor er dypøkologi også fantasi og lek. Men i kjernen er dypøkologi en holdning. En forpliktende holdning.

TENKNING ER LIV. Når livet er truet er også tenkningen truet. Det er derfor vår tenkning må endres. For det er livet det står om: Livet på jorda og tenkningens eksistens. Uten tenkning står ikke livet til å reddes. Og uten liv står ikke tenkningen til å reddes. Det er derfor vi mener tenkningen må være livs- og naturlojal. Ikke som en romantisk naturidealisme, men som konsekvent vitenskapelig basert realisme.I bunn og grunn dreier framtidas tenkning seg om å finne svar på følgende spørsmål: Hvordan skal flest mulig levende vesener ha en best mulig eksistens i all overskuelig framtid? Dét er vår historiske utfordring. Dypøkologi er en metode for å forstå og undersøke livet på jorden. Prefikset «dyp» er ikke noe annet enn en verbal metafor. Den signaliserer at vår forståelse er gjennomtenkt, og at vi er innstilt på å følge denne tankegangen enda «dypere». Det vil si; stille enda flere kritiske spørsmål på jakten etter de beste svarene. Med «økologi» mener vi først og fremst at levende vesener, inkludert menneskene, er gjensidig avhengige av hverandre, og at det finnes grenser for hva naturen kan tåle av menneskelig aktivitet og frihet. Menneskene har, på flere områder, allerede presset naturen over grensene for det uopprettelige (flere arter har allerede dødd ut). Derfor er den dypøkologiske tenkejusteringen presserende. Stadig oftere står vi ved grenselinjer som krever valg. Klare valg.Vi tror det er mulig å snu den naturødeleggende utviklingen. Og vi tror snuoperasjonen, med en påfølgende begrensning av menneskelig aktivitet, ikke trenger å redusere vår livskvalitet som mennesker. Tvert imot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HOVEDSAKEN ER AT vår forståelse og kunnskap øker. Og at kunnskapen, ved siden av å orientere oss mot nye spørsmål og nye svar, til enhver tid forsøker å gi oss praktiske løsninger. Som igjen kan avløses av nye og bedre alternativer. Drivkraften i denne «dype» tenkningen er altså troen på at menneskene ikke er ved veis ende når det gjelder kunnskap og trivsel. Vi tror heller ikke at vi kommer dit. Dypøkologien mener at det å være et menneske er en mulighet til å være på vei mot noe som er bedre. Det er vesentlig at dette «bedre» ikke bare gjelder for meg og min gruppe, men for alle mennesker, i all overskuelig framtid. Det særegne ved mennesket er at vi kan tenke oss fram til alternative løsninger. Derfor har mennesket et større ansvar enn andre levende skapninger.Det forklarer hvorfor begrepet medmenneske er så viktig i dypøkologien. Ethvert spørsmål og ethvert svar må ta hensyn til medmenneskene. For dypøkologien er medmenneskene det samme som «alle mennesker». Nasjonale grenser, hudfarge, religion og etnisitet er av underordnet betydning.Men tankegangen går lenger enn som så. Dypøkologien vil det beste for alle levende vesener. Også ikkemenneskelige vesener har en egenverdi. Også de må sikres et best mulig liv. En verdighet.Vi mener ikke at mennesker og dyr er likeverdige. Vi mener kun at menneskene ikke kan påberope seg noen som helst rett til å se på andre levende vesener som midler, og bare det. Og vi ser ikke på mennesket som «natur». Mennesket befinner seg i naturen. Og må oppføre seg best mulig i naturen. Dypøkologer vil derfor ikke si: Du skal ikke drepe. Dypøkologer vil spørre: Er det nødvendig å drepe? Eller: Er det nødvendig å drepe så mange? Av det følger at vi har rett til å begrense andre skapningers utfoldelse; men vi har ingen rett til å tilføre dem unødige plager eller utslette dem.

LIVSKVALITET er et grunnleggende begrep for dypøkologien. Vi må aldri slutte å spørre oss selv: Hva er livskvalitet? Hva slags opplevelser gir størst livskvalitet? Og: Hvordan er forholdet mellom vår livskvalitet og andres?Livskvalitet er heller ikke noe endelig bestemt. Det er ikke en klart definert norm, som vi kan måle utviklingen i forhold til. Begrepet livskvalitet stiller krav til oss om at tenkningen vår, og den utviklingen vi støtter, må orientere seg mot en kvalitativ forbedring av livsforholdene på jorden. Vi tror at livskvalitet og livsglede er to sider av samme sak. Større livskvalitet vil kunne føre til større glede og trivsel. Og omvendt. Økt glede og trivsel er sentrale mål for dypøkologien.Vi mener det er viktig å respektere den indre stemmen som sier «Jeg har lyst til ...», eller «Jeg har ikke lyst til ...». Det er derfor dypøkologien snakker om betydningen av «gnist». Uten gnist blir menneskelivet lett fattig og dødt. En varig kultur forutsetter trivsel og gnist.

VI TROR AT det ikke ligger en sammenhengende stabil og urokkelig kjerne av sannhet et sted i eller over eller under den virkeligheten vi opplever. Dypøkologi er med andre ord ikke dogmatisk eller metafysisk, og den er heller ikke religiøs i skrifttro forstand. Dypøkologien vil derfor ikke kunne begrunne standpunkter eller svar ved henvisning til læresetninger eller «Gud». Dypøkologien er underveis i den erfarte verden. Sannhet er noe vi til enhver tid leter etter. Sannhet er «sannhetssøkning»; en verdistyrt prosess og etikk. Vår form for sannhet er et økologisk begrep, fordi det inngår i en kompleks natursammenheng som er i konstant utvikling. Sannhetssøkningen vår er i dialog med den allmenne kunnskapsutviklingen, og formes av historiens gang. Derfor vil sannheten i dag alltid være noe annet enn sannheten i går og i morgen.

I DAG TRUES VÅR LIVSKVALITET fra alle kanter. Først og fremst blir den motarbeidet av et umettelig begjær etter materielle ting og kostbare opplevelser. Vi kaller vår tids begjær «umettelig» fordi det i stor grad er en industriell konstruksjon, og et substitutt, som i stadig nye varianter fører oss vekk fra enkle, varige og mer miljøvennlige ønsker og behov. Mye av det vi omgir oss med er trivselsfiksjoner som rett og slett ikke virker bra på oss. Den økende teknologiseringen, som skulle gjøre livet lettere og bedre, gjør stadig oftere skade på både natur og mennesker. Antallet deprimerte, invalidiserte og syke mennesker øker. Giftskadene på dyr, mennesker og natur vokser i takt med produksjonen og mengdene med søppel vi etterlater oss. Likeledes blir krigsskadene verre med stadig mer utspekulerte ødeleggelsesvåpen. For oss mennesker blir det vanskeligere å øyne sammenhengen mellom årsaker og virkninger. Hver eneste ulykke befinner seg i et uhyre komplisert årsaksmønster. Og mistrivselen pakkes umiddelbart inn i nye trivselsfiksjoner, som forlenger eller forsterker mistrivselen. Smerte og eksistensiell nød blir i seg selv viktige forutsetninger for økt motakelighet for nye trivselsfiksjoner og for den økte materielle produksjonen, som dagens kultur bygger på. Av den grunn viser det seg ofte å være mektige økonomiske interesser som bidrar til å opprettholde vår mistrivsel. Kampen om framtidas tenkemåte er derfor en reell maktkamp. Vi står midt oppe i en ideologisk verdistrid, som omfatter alle sider ved menneskelivet. Vi må forstå at det er mektige ideologiprodusenter som tjener på den skadelige konsum-ensrettingen og den tiltakende fattigdommen. Og da tenker vi ikke bare på en økonomisk og fysisk fattigdom, men kanskje vel så mye på den eksistensielle fattigdommen. Den allmenne kortsiktigheten og profitthungeren i vår tids tankemønstre fører oss i stramme tøyler mot en forverring av menneskenes livskvalitet. I verste fall går vi i flokk og følge mot en total kollaps og en utslettelse av alt liv på jorden.

FLERE OG FLERE av oss mister kontakten med hva det vil si å være menneske. Tingene, stresset og ideologiproduksjonen fjerner oss fra vår selvforståelse og vår menneskelighet. Vi mister troen på oss selv, og stenges på sett og vis inne i en kunstig livsform der det menneskelige taper og medmennesket stenges ute. Vi blir umennesker og umenneskelige fordi vår evne til å ta inn over oss vår egen og andre menneskers menneskelighet reduseres.«Meningen med livet» er derfor et viktig uttrykk. Men også det kan være både forførende og avklarende. Uttrykket er forførende fordi letingen etter «meningen» kan få oss til nokså ukritisk å tro at det er «noe» som gir livet mening. Noe vi ikke har. Noe vi kan kjøpe eller få eller finne. Noe som er «der ute» et sted. Noe som bekrefter vår mangel på kontakt med vår egen menneskelighet.Det er avklarende fordi det kan få oss til tenke grundigere igjennom hva som fortjener betegnelsen «god mening», og hva «livet» og «menneskelighet» egentlig er. Vi synes også det er fruktbart å snakke om «det menneskeverdige». Det menneskeverdige samfunn, det menneskeverdige liv osv. Krig, for eksempel, er ikke menneskeverdig, slik vi ser det. Krig er nemlig ikke en blivende tilstand. Krig er bare et middel for å oppnå noe vi mener er menneskeverdig. Men krig viser seg å være et middel som sjelden fører fram. Altfor store ressurser brukes på å utvikle våre evner til å ødelegge. Vår evne til forsoning og fred lider under det. Det henger sammen med vår tidshorisont; krigsinnsats er kortsiktig og gir raskt synlige løsninger; fredsarbeid krever tid og gir seint resultater. Dypøkologien har en lang tidshorisont.Det er evnen til å bistå og hjelpe våre medmennesker til en kvalitativt bedre levemåte, som avgjør framtida for menneskeheten. Mange vet det, likevel gjør vi for lite for å utvikle den evnen. I samfunnsregnskapet blir krig noe verdifullt fordi våpenproduksjonen øker handelen og BNP. Samarbeid derimot resulterer i helt andre produkter og verdier; en menneskeverdi, som må måles på en helt annen måte.

MED EN FRI kapitalistisk konkurranseøkonomi og en fortsatt høy global befolkningsvekst, regner vi med at forskjellene og konfliktpotensialet i verden øker. Derfor må framtida underlegges strenge reguleringer.Vi må ta hånd om verden. «Å ta hånd om verden» betyr at vi anstrenger oss for å hjelpe medmennesker til det de trenger; for eksempel ren luft og rent drikkevann, og at vi stanser spredningen av AIDS, som mange steder tar livet av flere mennesker enn malaria. Å ta hånd om verden betyr at vi gjør det som er nødvendig for å stanse oppvarmingen av kloden. Selv de mest velstående blant oss forstår at det må skje dyptgripende forandringer i menneskenes levemåte. Og at endringene må omfatte oss alle. Det styrker vårt håp.Vi mener derfor det er avgjørende å videreutvikle forpliktende internasjonale lover og regler. Så lenge forurensningen, pengestrømmen, korrupsjonen, mange sykdommer og vareflyten er global og internasjonal, må også lovene kunne nå like langt. De må iverksettes effektivt, håndheves og justeres, og de må ha samme gyldighet i alle land og blant alle folkegrupper. En amerikaner kan ikke lenger forbruke hundre ganger så mye olje som en asiat. Sånn ser ikke en dypøkologisk framtid ut. På et eller annet tidspunkt, som ikke kan ligge så langt inne i framtida, må alle enkeltmennesker være underlagt de samme restriksjoner og ha de samme muligheter. Da blir det uvesentlig om menneskene som bebor et land, for eksempel Norge, er født der eller ikke. Det som betyr noe er om de overholder reglene og behandler hverandre som medmennesker; om de føler et reelt og forpliktende ansvar for livet på jorden.I det perspektivet spiller den etniske nordmannen en underordnet rolle.

VI TROR NÆRINGSLIVET lett vil kunne tilpasse seg slike regler. Skiller vi de to stavelsene fra hverandre, får vi ordene «næring» og «liv». Ingenting kan gi oss bedre holdepunkter for framtida. Fremtiden må være næringsrik i aller videste forstand, og den må bidra til liv i aller videste forstand. På grunn av den eksepsjonelle rikdom mener vi det påhviler Norge et særlig dypøkologisk ansvar. Vi har en historisk mulighet. Vi har fått hodet over vannet og kan bruke forstanden på en måte som historien ennå ikke har sett. Viljen til forandring vokser seg sterkere hver dag. Kursendringen er allerede i gang. Og det er naturlig å spørre: Hva annet skal vi bruke velstanden til enn å utvikle vår klokskap? Det motsatte?En dypøkologisk tenkemåte bidrar til at kursendringen blir en kontinuerlig prosess. Vi vet at vi må dit. Men vi utsetter kursjusteringen, fordi vi tror den vil være ubehagelig. Vi vet også at vi egentlig ikke har noe valg. For dersom vi ikke tar styringen, blir endringene påført oss som et rendyrket tvangsregime - eller som en katastrofe vi ikke kan rømme fra. Vi tror på vår evne og vilje til ta hånd om framtida. Vi tror også at de fleste mennesker forstår at en dyptgripende endring vil gjøre livet bedre for menneskene. Vi kan skape oss selv. Det er realistisk. Men det forutsetter at språket, samt holdningene som språkbruken vår uttrykker, endres. Alle historiske epoker har erfart hvordan ord og betydninger springer ut og visner. Nå må vi finne våre ord og framtidas betydninger. Her hviler det et stort ansvar mediene og politikerne. Alle institusjoner og personer som anvender språket for å finne løsninger må bidra. Premissene, verdiene og målene våre må tydeliggjøres. Vi må bli mer bevisste - og ikke minst føle det gjennom vår eksistens som mennesker -- hvordan hver og en av oss, hver eneste dag, skaper framtida, og at vi lever i og med naturen, og berikes av det. Det er framtidas tenkemåte.