JEVNT PÅ OPPLØPET: Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Foto: NTB Scanpix
JEVNT PÅ OPPLØPET: Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Foto: NTB ScanpixVis mer

Stortingsvalget 2017:

Framtidas to viktigste saker får for lite oppmerksomhet hos de to store

Tid for modige politikere.

Meninger

Med den første partilederdebatten mandag denne uka, og Arendalsuka bak oss, er valgkampen for alvor i gang. Alt tyder på at valget 11. september kommer til å bli uhyre jevnt. Det kan bane veien for modige politikere.

Da vi gikk inn i sommeren knyttet det seg aller mest spenning til småpartienes skjebne. Et Venstre over eller under sperregrensen ville kunne avgjøre hvilken blokk som stakk av med flertallet. Denne uka har likevel valgkampen fått enda en viktig x-faktor: Arbeiderpartiet går ut av sommeren med tre dårlige meningsmålinger, samtidig med at partileder Jonas Gahr Støre markerer seg sterkere i debattene. Allerede i neste uke vil retningen stake seg ut, når målinger som har vært tatt opp etter partilederdebatten presenteres.

De tre neste ukene får vi nye partilederdebatter og partier som maler videre på nøye utpønskede strategier. De sikter seg inn mot områder de vet betyr mye for velgerne: utdanning, helse, skatt og arbeid. Men i en valgkamp som er usedvanlig tett, kunne det vært interessant om de store partiene tok mot til seg og forsøkte å mobilisere på de to store, politisk underkommuniserte temaene i Norge: klimatrusselen og velferdsstatens framtid når oljeinntektene forsvinner og antallet eldre øker.

Den første saken blir behørig omtalt av andre aktører, og av en rekke av småpartiene på Stortinget. De to store, Ap og Høyre, har over en rekke år finslipt en klimapolitikk som tripper rundt faktumet at vi er verdens sjuende største eksportør av CO2-utslipp. Den øvelsen framstår stadig mer absurd. Ap har fått merke lekkasjen til venstresiden og MDG etter at de avviste regjeringssamarbeid med sistnevnte i sommer.

Også velferdsstatens framtidige bærekraft får for lite oppmerksomhet hos de to store. Arbeiderpartiet har begynt å bruke perspektivmeldingens varsel om at offentlige utgifter vil overstige inntektene rundt 2030, som utgangspunkt når de kritiserer regjeringens oljepengebruk. Men resonnementet stopper også der. Høyre ser tydeligvis ingen gevinst i å trykke på alarmknappen, men forsøker heller å framstille det som at alt peker i riktig retning for norsk økonomien. De kan gi dem tillit og «styringstillegg» hos velgerne.

Alle sentrale politikere skjønner nok egentlig alvoret. Det gjelder både usikkerheten rundt klodens helsetilstand, og hvordan økonomien her i Norge skal utvikle seg trygt og godt i en ny tid. Med det virker som krisetilstanden må være oppfattet og bearbeidet hos folk før makthungrige politikere tør å skrive ut medisinen. Det er feigt, kanskje også feilslått. Den som klarer å presentere gode visjoner for å møte disse utfordringene, vil markere seg sterkt. Og kanskje vinne valget.