MÅ FORSTÅ: «For å være relevante og ha innflytelse på utviklingen i verden, er vi nødt for å lære oss hvordan religion fungerer», skriver Lemvik. Bildet viser en muslimsk mann som ber i en moské i muslimenes hellige by, Mekka. Foto: NTB Scanpix
MÅ FORSTÅ: «For å være relevante og ha innflytelse på utviklingen i verden, er vi nødt for å lære oss hvordan religion fungerer», skriver Lemvik. Bildet viser en muslimsk mann som ber i en moské i muslimenes hellige by, Mekka. Foto: NTB ScanpixVis mer

Framtiden er religiøs

Teorien om at verden beveger seg i retning av en stadig mer sekulær modernitet, er lagt på is.

Debattinnlegg

Dersom Norge fortsatt skal spille en rolle som endringsagent i verden, må vi forstå religion.

Teorien om at verden beveger seg i retning av en stadig mer sekulær modernitet, er lagt på is. Det er vi i Norge som er unntaket til regelen. Forsvinnende få deler vår virkelighetsforståelse. Tanken om at religion er noe privat, for eksempel, avvises de fleste steder. Det ligger i religionens natur at den nettopp ikke er privat, fordi den regulerer menneskets relasjoner til hverandre, samfunnet og til gud. En trenger ikke gå lenger enn til et NAV-kontor i Oslo for å skjønne dette. For folk flest i verden styrer religion tanker og handling, familieliv og politikk. Man kan like det eller mislike det, men slik er det.

Dette er dårlige nyheter for nordmenn med ambisjoner om å forandre verden. Vi er nemlig religiøse analfabeter. Det har vi kunnet leve med. Men Norges posisjon internasjonalt, som bistandsnasjon og på andre vis, kan ikke tas for gitt. De globale maktposisjonene har flyttet seg østover og sørover mens vi har sovet i timen, hevder Leiv Lunde og Henrik Thune i boka «Hva Norge kan være i verden». I boken «Western Aid at the Crossroads» skriver Øyvind Eggen og Kjell Roland at Norges paternalistiske oppførsel overfor bistandsmottakere i Sør gjør Norge til en uattraktiv samarbeidspartner i utvikling. Begge bøkene peker på den manglende selvinnsikten over egen fortreffelighet og relevans.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den eneste grunnen til at noen lytter til oss i dag, er at vi har penger. Men pengene våre er ikke like etterspurte i dag, som de var for noen tiår siden. I bistanden knytter det seg for mange betingelser til våre «gaver». Og pengene i oljefondet har vi investert mer til egen berikelse enn for å gjøre en forskjell i verden. Når ikke pengene gir oss gehør, trenger vi andre kort å spille med. Uten religionskompetanse stiller vi med et stort handikap.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

I 50 år har vi latt som om religion ikke finnes. I stortingsmeldinger, evalueringer og policydokumenter om norsk utviklingspolitikk har temaet systematisk blitt utelatt. Vår interesse for andres liv og virkelighetsforståelse har vært minimal. Vi har vært sikre på at når resten av verden bare får tiden på seg, vil de bli som oss. Men de har ikke blitt som oss, og de kommer heller ikke til å bli det i overskuelig framtid.

For å være relevante og ha innflytelse på utviklingen i verden, er vi nødt for å lære oss hvordan religion fungerer. Det betyr ikke å akseptere alt religionene sier, men at vi forstår og er i stand til å utfordre religionene på deres egne premisser. Sekularisme kommer smertelig til kort i møte med Gud og de velsignelser og forbannelser menneskene har som hovedparametre i sine liv. De tidligere ministerne Erik Solheim og Jonas Gahr Stør forsto dette. De krevde fokus på religion i utviklingssamarbeidet og kunnskap om temaet på ambassadene. Da de forlot sine kontorer, ble ballen lagt død. Det var få som sørget over det. I Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid, har man eksperter på det aller meste, men ikke på religion, enda pengene Norad formidler stort sett brukes i land der religioner rår grunnen.

Analfabetismen på religion må møtes med opplæring, enten det skjer gjennom kurs eller personlig eksponering overfor religiøse kontekster. Vi må ut av komfortsonen, bokstavelig talt. Da har vi bedre forutsetninger for å gå den religiøse framtiden i møte, enten det er i Groruddalen, på landsbygda i Etiopia eller i storpolitiske internasjonale fora.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook