DET NORSKE MILITÆRET: Våpensystemer og plattformer blir stadig mer effektive, men til en stadig høyere pris. Dermed må forsvarets volum minske, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen som i dag lanserer boken «Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020». Foto: Adrian Lombardo/Forsvarets mediesenter
DET NORSKE MILITÆRET: Våpensystemer og plattformer blir stadig mer effektive, men til en stadig høyere pris. Dermed må forsvarets volum minske, skriver tidligere forsvarssjef Sverre Diesen som i dag lanserer boken «Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020». Foto: Adrian Lombardo/Forsvarets mediesenterVis mer

Framtidens forsvar

Endringene Forsvaret må gjennom vil møte motstand både innad og i samfunnet for øvrig. Derfor må de ansvarlige vise politisk styrke og lederskap utover det alminnelige.

HVA SOM ER ET hensiktsmessig forsvar for både Norge og andre land bestemmes i første rekke av tre forhold. Den sikkerhetspolitiske utvikling i verden rundt oss avgjør behovet eller oppgavene, teknologiutviklingen bestemmer i hovedsak hva slags våpensystemer og kapasiteter det i så fall må bestå av og vår egen politiske prioritering bestemmer hvor mye av denne sikkerheten vi får råd til — altså hvor stort Forsvaret blir.

Deretter gjenstår utfordringen med å skape aksept for dette i befolkningen, etter som behovet for et forsvar ikke er selvforklarende i en tid uten åpenbare trusler mot nasjonens eksistens. I den politiske retorikken heter det at Forsvaret er omstilt fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Javel — men for innsats mot hva?

FORSVARETS OMSTILLING til nå har i en viss grad tatt konsekvensen av den sikkerhetspolitiske utvikling. Den kalde krigens mobiliseringsbaserte invasjonsforsvar er rigget ned, selv om dette har skjedd like mye fordi det var økonomisk umulig å opprettholde det som ut fra en klar forestilling om hva vi trenger i stedet.

Men det forsvaret som er igjen er på mange måter fortsatt tilpasset en annen tid og en annen trussel.

Samtidig fortsetter den kombinerte teknologi- og kostnadsutviklingen å presse forsvarsstrukturen i en nådeløs klemme mellom teknologisk nødvendig kvalitet og økonomisk mulig kvantitet. I sum betyr dette at omstillingen av Forsvaret ikke på noen måte er over, og at det i årene fremover vil måtte gjennomgå nye store forandringer.

SIKKERHETSPOLITISK er utfordringen at vi fortsatt må ta i betraktning muligheten for konvensjonell militær konflikt i våre egne nærområder. Ikke i form av en omfattende invasjon med tap av frihet og nasjonal selvstendighet, men som begrenset bruk av militærmakt fra en annen stat for å fremtvinge en politisk kursendring i et stridsspørsmål eller aksept for bestemte politiske krav.

En slik maktbruk vil være grunnleggende annerledes enn den gamle invasjonstrusselen, først og fremst ved at den må forventes å være mer begrenset i både tid, rom og styrkeinnsats.

Til gjengjeld kan den komme med kort varsel, og ha høy intensitet mens den står på. Dermed krever den en annen type forsvar, ganske særlig med hensyn til stående beredskap og uavhengighet av tidkrevende mobilisering. Her har vi fortsatt mye ugjort når det gjelder å skape konsistens mellom Forsvarets utforming og det vi selv har beskrevet som dimensjonerende trussel.

I tillegg kommer behovet for å beskytte samfunnet mot nye trusselformer, som dataangrep, terrorisme og andre såkalte hybride trusler. I noen grad vil det være Forsvarets oppgave å kunne bistå politi og andre institusjoner med dette. Flytter vi blikket utenlands, må vi dessuten regne med at norske politikere vil ønske å beholde evnen til å oppfylle allianseforpliktelser og ivareta solidaritet med det internasjonale samfunn ved å kunne stille ulike typer styrkebidrag til internasjonale operasjoner. Den begrensede militære kapasitet vi vil råde over må med andre ord også kunne brukes andre steder i verden i størst mulig grad.

Der må den kunne settes inn i konflikttyper og oppdrag som er vesensforskjellig fra utfordringen her hjemme, og som derfor krever en tilpasning av både organisasjon, materiell og taktikk.

MILITÆRTEKNOLOGIEN vil fortsatt utvikle seg på en måte som innebærer at våpensystemer og plattformer blir stadig mer effektive, men til en stadig høyere pris. Denne teknologidrevne kostnadsveksten utgjør tre til fem prosent per år utover vanlig prisstigning, og innebærer at gjenanskaffelsesverdien av et moderne forsvar fordobles ca hvert tyvende år — vel å merke i en fast kroneverdi. Det betyr at ingen land, selv ikke supermaktene, vil makte å opprettholde et forsvar av samme størrelse etter hvert som de moderniserer sitt materiell.

Selv med en utvikling der forsvarsbudsjettene holder følge med kostnadsutviklingen i sektoren, vil Forsvaret fortsette å minske i volum, dersom det skal forbli moderne. Dette skaper i seg selv en utfordring, fordi strukturens størrelse ikke er skalerbar helt ned til null. For alle de store, strukturbærende våpensystemene — kampfly, fregatter, artilleriskyts — går det en nedre grense for hvor få systemer vi kan operere før fagmiljøene blir for små og enhetskostnadene for høye.

Denne utviklingen vil tvinge fremet langt sterkere flernasjonalt forsvarssamarbeid om materiellanskaffelser og logistikk for å begrense kostnadene. Men konsekvensen er samtidig nedleggelse av enda flere militære baser og stasjoner her hjemme, og enda færre ansatte i deler av Forsvarets organisasjon.

FAKTORER LANGT UTENFOR norske politikeres og militæres påvirkning vil altså skape behov for stadig nye kapasiteter, som igjen utløser behov for en annen kompetanse og en annen infrastruktur. Mer komplekst utstyr vil kreve lengre oppøvingstid, som igjen fører til sterkere profesjonalisering når dagens måte å praktisere verneplikt på blir både beredskapsmessig utilstrekkelig og økonomisk absurd. Dette skaper også behov for å endre befalsordningen, som neppe kan gjøres uten å endre dagens tjenestemannslov.

Samtidig vil helt nødvendige basenedleggelser få distriktspolitiske konsekvenser. Man trenger ikke være synsk for å forutse at mye av dette vil møte intens motstand både innad i Forsvaret og i samfunnet for øvrig.

BLANT OFFENTLIGE ETATER er Forsvaret spesielt ved at det ikke hver dag settes på den reelle prøve det er forutsatt å mestre, til forskjell fra politi og helsevesen. Dermed er forsvarssektoren spesielt sårbar for kompromissing med de politisk mest kostbare krav til realisme. Faren for dette er stor når noen miljøer i Forsvaret selv gir kompromissene et faglig alibi ved å kjempe for å bevare mye av det bestående ut fra institusjonell selvoppholdelsesdrift.

Fortsatt modernisering og utvikling av Forsvaret vil med andre ord kreve politisk styrke og lederskap utover det alminnelige i årene fremover, kombinert med en folkepedagogisk evne til å skape aksept for både endringene og Forsvarets fortsatte eksistens.