Framtidsforskeren

Arthur C. Clarkes egen jordiske odyssé er ved veis ende. 19 mars tok han farvel, men tankene og bøkene hans lever videre – der reisene har flukt både i tid og rom. Mest kjent er «2001 – A Space Odyssey» som det ble film av, og som ga både Clarke og regissøren Stanley Kubrick nominasjon til Oscar i 1968 for beste manus.

Arthur C. Clarkes verden kjente ingen grenser. Han vandret mellom fjerne fortidsår, ut til galakser og ei framtid vi knapt kan ane. Men han var òg høyst til stede i vår egen verden, som forsker, miljøforkjemper og humanist. For dette ble Clarke adlet i 1998, og på 90-årsdagen, den 16. desember 2007, la han fram sine tre største ønsker: at det måtte bli fred på Sri Lanka, at verden måtte bruke bare rene energikilder – og at E.T. skulle slå på tråden.

Clarke var utdannet fysiker med doktorgrad fra Kings College i London, og mest kjent fra de tidlige år er artikkelen «Extra-terrestrial Relays» som ble publisert i 1945 i tidsskriftet Wireless World. Her påviste han, tolv år før den første Sputnik, at det var mulig å sende radio- og TV-signaler til hele verden via tre satellitter, posisjonert i 36000 km høyde, i det som nå omtales som Clarke-banen, og hvor det nå svever flere hundre satellitter.

Det er også opp hit han retter blikket i romanen «Fountains of Paradise», hvor han kobler en eldgammel mytisk historie opp mot to majestetiske fjell i Sri Lanka og et gigantisk teknologisk prosjekt. Da boken kom ut i 1978, ble den omtalt som ren science-fiction. I dag diskuteres «Fountains of Paradise» seriøst som grunnlag for teknologiske framstøt innenfor ingeniørfag og romfartsvitenskap. I tillegg bærer den i seg metaforiske elementer om koblingen mellom fortid og framtid, om menneskets flukt fra sin skjebne og om den paradisiske naturtilstand.

Handlingen er lagt til året 2142, og hovedpersonen Vannevar Morgan har satt seg fore å gjennomføre den største ingeniørbedrift som verden noen gang hadde sett.

Tidligere hadde Morgan konstruert ei bro over Gibraltar, og nå ville han bygge en heis som kunne frakte mennesker og utstyr fra bakkenivå og opp til en satellitt i 36000 km høyde. Der oppe ville satellitten kunne følge Jordas rotasjon på 24 timer i døgnet, og dermed ha sin posisjon over et fast geografisk punkt på kloden. Morgan var derfor kommet til Taprobane (et gammelt navn på Sri Lanka) fordi bare her kunne en slik heis starte. Her var nemlig det område på jorda med sterkest gravitasjonskraft – og det hellige fjellet Sri Kanda var det perfekte startsted.

Arthur C. Clarke identifiserer i boka både landet og det hellige fjellet som i dag er kjent under navnet Adams Peak. Et annet fjell som har en viktig plass i «Fountains of Paradise» – er Sigiriya (i boka under navnet «Yakkagala»). Det er ved dette fjellet at paradisets fontener ligger – i et storslått hageanlegg fra 700-tallet som i dag regnes for å være et av Asias eldste og fineste. Her er flere bassenger og et imponerende hydraulisk system, som bl.a. sender vann inn i disse fontenene.

Det var nettopp Sigiriya og paradisets fontener vi hadde avtalt å samtale om, da jeg, for noen år siden, skulle møte Arthur C. Clarke i hans hjem i Barnes Place, Colombo. Men etter et par innledende runder om dette mytiske fjellet legger han i vei om romheisen, for etter at «Fountains of Paradise» kom ut i 1978, hadde de merkeligste ting skjedd.

Ideen til denne heisen hadde han funnet hos andre, slo han fast. «Det startet som nesten alt annet med Tsiolkovsky,» sier Clarke og forteller om den russiske forskeren Konstantin Tsiolkovsky som i 1895, etter møte med Paris og Eiffeltårnet, lanserte ideen om et tårn opp til himmelen. Ikke for å forsyne satellitter med utstyr, men for at menneskene kunne unnslippe Jordas gravitasjonsfelt og reise videre ut i Kosmos. Tsiolkovsky skriver om dette i boka «Dagdrømmer om himmel og jord», og ideen hans har åpenbart levd videre i Russland. I 1960 dukker den opp igjen i en artikkel skrevet av ingeniøren Y.N. Artsutanov som beskriver en «himmelheis» som kunne løfte 12000 tonn opp til en synkron satellittbane.

En annen som følger opp Tsiolkovskys idé, er den russiske kosmonauten Alexei Leonov som i 1965 ble den første ute i det frie rommet. I 1967 presenterer han en samling malerier under tittelen «Stjernene venter på oss». Han hadde selv malt flere av dem, bl.a. et som viser en romheis med påskriften: «… satellitten vil, så å si, stå i ro i et bestemt punkt på himmelen. Dersom en kabel blir senket ned fra satellitten til jorda, vil vi ha en kabelvei, og langs denne kan det bygges – en «Jord-Sputnik-Jord» – heis for passasjerer og annen transport.»

Under en konferanse om fredelig bruk av verdensrommet i Wien 1968, møtte Arthur C. Clarke denne russiske kosmonauten, som overrakte ham ei bok med kopier av malerisamlingen. Romheisen så likevel ut til å måtte forbli et rent teoretisk prosjekt, for mange problemer sto uløst – atmosfærisk turbulens, ozonødeleggelse, stråling. Dessuten, og kanskje aller viktigst; der fantes ikke noe kjent materiale som var så sterkt at det tålte den kolossale vekten av en slik heis.

Men det skulle finne sin løsning, uten at Clarke selv var klar over det. For samme året som Leonov og Clarke møttes, i 1968, bygges en kolossal kuppel i glass og stål til Verdensutstillingen i Montreal. Konstruktør er den visjonære arkitekten Buckminster Fuller. En av dem som besøkte bygningen var Harry Kroto fra England – kjemiker, og på jakt etter sterke molekylstrukturer. En annen var Richard Smalley fra USA. Han arbeidet med å finne ut hvordan karbonmolekylet C60 var bygd opp. Inspirert av Buckminister Fullers kuppel fant de sammen den høyst spesielle strukturen – 12 femkanter og 20 sekskanter – det såkalte «fotballmolekylet» fordi det er slik en fotball er sydd sammen. Og dersom flere slike molekyler ble bygd sammen, fikk de en lang syltynn tråd, 100 ganger sterkere enn stål. Såkalte nanorør, som fikk navnet «fulleriner» etter Buckminster Fuller.

Harry Kroto og Richard Smalley fikk i 1996 Nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen, og for å vise styrken i materialet brukte Richard Smalley nettopp Arthur C. Clarke sin romheis som eksempel. Smalleys beregninger påviste at ved bruk av et slikt karbonmateriale ville det være mulig å bygge romheisen som er beskrevet i «Fountains of Paradise». Med stor entusiasme forteller sir Arthur meg om disse «fullerinene» og «bucky-ballene» som molekylene er kalt, og som ble klekket ut i kjølvannet av Clarkes romheisprosjekt og Buckminster Fullers glasskuppel.

Inne i denne historien finnes et annet fantastisk sammentreff, legger sir Arthur til: «I 1978 leste jeg inn hele «Fountains of Paradise» på en av disse LP-platene som var vanlige den gang. Han som skrev teksten og laget et svært bildet på coveret av romheisen, var nettopp Buckminster Fuller. Og så – mange år etter hans død, og inspirert av hans arkitektur – skulle forskerne finne dette fantastiske materialet – kalle det opp etter hans navn – og vise at det virkelig er mulig å bygge en romheis – ved paradisets fontener!»