Framtidsutopi

En overivrig Renberg skriver emosjonelt, entusiastisk og spekulativt om vår tid slik den kunne ha blitt.

I motsetning til Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» eller George Orwells «1984», hvor framtida spås med skrekkvisjoner og advarsler, gir Renberg paradisiske forestillinger om 1990-tallet. Han deler snarere Jules Vernes naive fascinasjon for framtida.

Renberg iscenesetter seg selv som forfatter anno 1926, og skriver en roman der handlingen griper fram til 2085. Byen er X-ania (Kristiania), en by i flere etasjer. Vi finner science fiction-scenarier med rullende gågater, astrodrosjer, svevende hager og himmelkonserter. Verden er blitt et bedre sted.

Kjærlighet

Renberg lager en «eksempelhistorie» om Johannes Dreyer og Erika Lindner, to mennesker med en altomfattende kjærlighet i seg som de til slutt deler med hverandre.

Godhet og kjærlighet får så å si stå alene som det emosjonelle tyngdepunktet i romanen. Den er nærmest rensket for hat, rabulisme eller temperament. Enkelte sorgtyngede temaer tillater forfatteren seg, men her er mye fryd og gammen. «Det er taktløst å stirre på det vonde,» sier fortelleren. Jeg kan ikke la være å lese mellom linjene i den ensidige og naive framstillingen. Den får unektelig et ironisk drag, som henger sammen med romanens språkdrakt og virkemidlene ellers. Språket er stivt og gammelmodig, og etterlikner en 70 år gammel språkmal. (Aftentoalett, bøyet, veninde, fortryllet osv.) Renberg velger den arkaiske og svært høytidelige formen for å legge seg nærmest mulig 1920-tallet og gi et troverdig uttrykk for framtidsspekulasjonene.

Løper løpsk

Samtidig leker han seg. Han mesker seg i fortryllende formuleringer. Det er viktig å legge en del fordommer til side for å kunne følge ham. Denne leseren klarte ikke å renske seg for alle. Ovasjonene løper fullstendig løpsk, og teksten blir til tider klissete. Som når fortelleren henfaller i nesegrus beundring for «småpikene»: «De små pikene kan aldri slutte å beta oss». Eller for mennesket: «Ajajaj - Menneske - hva har vi ikke i oss... Frykter du dine egne dybder? Oooooaaaaaa - oooooaaaaa...! Omfavn deg selv og det du bærer i deg!» Jøje meg. Det er tett med utrop (nåh, åh, ah, oha) og det gjør fortelleren anmassende. Enkelte passasjer blir en reint svett i øret av.

Tore Renberg varslet sin nye roman i forrige høsts litterære debatt da han snakket om en kommende empati og pasjon i litteraturen. Han sa også: «Det kommer en spekulativ, emosjonell roman. Og den kommer snart». Som sagt så gjort, og det til gagns.