Francis ser tilbake

Nobels fredspris og Francis Sejersted har vært to sider av samme sak. Men nå er det slutt. Her er komitélederens tilbakeblikk på «sine» tildelinger.

- Den store unnlatelsessynden i fredsprisens historie var at Gandhi ikke fikk den, sier Francis Sejersted, Nobelkomiteens avtroppende formann. TREKKER SEG: Historikeren Francis Sejersted har gjennom 1990-tallet proklamert vinneren av verdens mest prestisjefylte fredspris. Nå forlater han Nobelkomiteen.

- Har du syndet?

- Vel... ikke i den forstand at jeg har gitt prisen til noen som ikke har fortjent den.

Etter atten år, de siste ni som formann, går Sejersted av, denne mannen som årvisst har tatt oppstilling bak mikrofonen i Nobelinstituttets foredragssal for å kunngjøre for all verden: «Den Norske Nobelkomité har besluttet at Nobels fredspris skal tildeles....»

Hva har han i dag å si om prisene han må svare for?

- Vi uttrykker ingen forventninger. Vi er ytterst varsomme med å ikke legge forpliktelser ved prisen, og stiller bare to betingelser: Prisvinneren skal gi oss et fotografi vi kan henge på veggen, og holde Nobelforedraget. Men jeg liker å leke med tanken på at de enkelte tildelingene har betydd noe, sier Sejersted.

Man behøver ikke kjenne ham godt for å ane at historikeren ikke foretrekker terningkastets form når han skal vurdere rekken av vinnere siden 1982. Han holder ikke engang opp en personlig favoritt.

Men han angrer ingen.

1982: ALVA MYRDAL, Sverige (bildet) og ALFONSO GARCÍA ROBLES, Mexico:

- De fikk prisen for sitt diplomatiske arbeid for nedrustning. De var begge på slutten av sine karrierer, og prisen var mindre enn i dag. Det var en god pris på et riktig tidspunkt.

1983: LECH WALESA, Polen:

- En av menneskerettighetsprisene, som har blitt vanlige etter 1960. Fredsarbeidet ved etableringen av prisen var knyttet til ideen om ikke-intervensjon, men med Hitler kom menneskerettighetsbruddene internt til å bli sett på som krigstruende. Ved nesten alle rettighetstildelinger etter 1960 har vi blitt beskyldt for intervensjon. Walesa er kanskje den av alle prisvinnere som har gitt klarest uttrykk for prisens store betydning. Og jeg tror den betød noe.

1984: DESMOND TUTU, Sør-Afrika (menneskerettigheter):

- En av de mest fascinerende typer jeg har møtt, og en av dem som mest bevisst har brukt prisen som legitimitetsbasis. Prisen ga ham den prestisjen han trengte for vervet som leder av sannhetskommisjonen.

1985: DEN INTERNASJONALE LEGEFORENINGEN MOT ATOMKRIG (nedrustning):

- Organisasjonen gjorde en dyd av å gå på tvers av øst - vest-skiller, og holdt seg strikt til sin kompetanse: virkningen av en atomkrig. Jeg tror det hadde betydning innad i Sovjet. - Det var en god pris, og en bevisst leting etter en sprekk i Sovjet-kolossen, og ble et bidrag til den interne debatt.

1986: ELIE WIESEL, USA (menneskerettigheter):

- En utrolig retoriker og en fremragende forfatter. Det er vel det nærmeste vi har kommet å tildele en pris for litteratur. En meget levende og utadvendt person, som virkelig har klart å bruke prisen systematisk. Han har laget en stiftelse for freds- og menneskerettighetssaken, og har gjort et kjempearbeid på mange felt.

1987: OSCAR ARIAS SÁNCHEZ, Costa Rica (fredsprosessen i Mellom-Amerika):

- Har arbeidet godt og systematisk, og har maktet å bruke både pengene og prestisjen. Han har fått innflytelse i mellomamerikansk politikk. Costa Rica var en ikke-militær stat i et hav av diktaturer. Nei, det synes jeg var en utmerket pris.

1988: FNs FREDSBEVARENDE STYRKER:

- Den var en honnør for den fredsstrategi som FN hadde valgt. Utviklingen har vist at det var en fruktbar strategi som siden har blitt videreutviklet.

1989: DALAI LAMA, Tibet (menneskerettigheter):

- Jeg tror prisen betød enormt for ham. Han var jo i landflyktighet, og stormakten Kina likte utdelingen meget dårlig. Han trengte prisen prekært, fordi det var en tendens til å utdefinere ham på et internasjonalt plan. Jeg skal ikke trekke fram noen spesiell vinner, men la meg si at Dalai Lama i hvert fall ikke er den minst fascinerende.

1990: MIKHAIL GORBATSJOV, Sovjet (nedrustning):

- Også han ga et veldig sterkt inntrykk, intelligent og handlekraftig. Prisen ble ekstra kontroversiell fordi sovjetiske tanks rykket inn i Vilnius den natta han var på vei til Norge for å holde foredraget. Jeg har seinere møtt dissidenter i og utenfor Sovjet som mente utdelingen var latterlig. Men han fikk altså prisen for å avvikle den kalde krigen, og det angikk oss like meget som det angikk dem.

1991: AUNG SAN SUU KYI, Burma (menneskerettigheter):

- Det er antakelig prisen som har fått størst oppmerksomhet globalt. Og den har hatt stor betydning, selv om hun fortsatt sitter i husarrest. Hennes posisjon ble klart styrket. Hun har lettere kunnet uttale seg, og hun har fått verdens søkelys rettet mot saken. Noe av prisens effekt er jo å skape symboler som appellerer til det beste i mennesket.

1992: RIGOBERTA MENCHÚ TUM, Guatemala (menneskerettigheter):

- Noe av kritikken mot den tildelingen gikk på at vi ble lurt, fordi hennes såkalte selvbiografi viste seg i stor grad å være en konstruksjon. Men grunnlaget for vårt valg var naturligvis omhyggelig utarbeidede rapporter fra folk som hadde levd i konflikten i Guatemala. Prisen betød mye for henne og hennes folk. Den løste jo ikke alt, men fikk satt søkelys på urbefolkningers problemer.

1993: NELSON MANDELA og FREDERIK WILLEM DE KLERK, Sør-Afrika:

- Prisen kom i en fase hvor man nærmet seg løsning. Mandela var selvskreven som ANCs leder, mens de Klerk personifiserte de innrømmelser regimet ga, som var en forutsetning for en fredelig løsning.

1994: YASSIR ARAFAT, SHIMON PERES og YITZHAK RABIN (freds-prosessen i Midtøsten):

- Jeg forstår kritikken, for her sto krigshisserne fra begge sider. Men alle tre tok stor risiko, både politisk og personlig, da de sa at voldsspiralen må brytes. Komiteen ble splittet da Kåre Kristiansen trakk seg i protest mot at Arafat fikk prisen. Jeg har ikke snakket med ham siden. Han dro jo til Israel under tildelingen for å demonstrere sin motstand. Den var sterk ...

1995: JOSEPH ROTBLAT, Storbritannia og PUGWASH-BEVEGELSEN (nedrustning):

- Rotblat var en fremragende kjernefysiker, og deltok i Manhattan-prosjektet (USAs kjernefysiske våpenprosjekt under 2. verdenskrig, red.anm.). Han trakk seg ut under krigen, da det var klart at Tyskland ikke ville makte å lage slike våpen. Da skulle heller ikke vi ha atomvåpen. Det var en modig handling.

1996: CARLOS BELO og JOSÉ RAMOS-HORTA (fredsprosessen på Øst-Timor):

- En tildeling der man må tåle å se at freds-prosessen opplever tilbakeslag. Prisen ga dem verdens oppmerksomhet, og Ramos-Horta har brukt den for alt den er verdt. Prisen har nok hatt betydning for Øst-Timors vei mot selvstendighet.

1997: DEN INTERNASJONALE KAMPANJEN MOT LANDMINER (ICBL) og JODY WILLIAMS, USA (nedrustning):

- Kampanjen er et godt eksempel på hvordan moderne, frivillige organisasjoner kan fungere effektivt ved samarbeid. Med et minimum av midler fikk kampanjen utrettet viktig arbeid. Med drivkraften Jody Williams som den mest typiske representanten for 68-er-generasjonen: aktiv, utadvendt, handlingsdyktig.

1998: JOHN HUME og DAVID TRIMBLE (freds-prosessen i Nord-Irland):

- Det gikk i første omgang ikke så bra som vi hadde håpet. Men fredsprosesser går av og på sporet. «Langfredagsavtalen» var i havn da de fikk prisen, og jeg tror den vil bli sett som et gjennombrudd for fred i Nord-Irland. Det var en riktig pris, og personvalget var riktig, selv om det fantes flere navn.

1999: LEGER UTEN GRENSER (humanitært hjelpearbeid):

- Leger Uten Grenser har ikke bare vært ukontroversiell. Organisasjonen har gjort en dyd av å være raskt på plass, vil sette søkelys på årsaker til konflikt, og er ikke redd for å si fra. Den har fått kritikk for å søke offentlighet. Det er galt. Den har derimot skapt offentlighet ut av «glemte» konflikter som den har gått inn i - som i Afrika eller i europeiske storbyer.

TREKKER SEG: Historikeren Francis Sejersted har gjennom 1990-tallet proklamert vinneren av verdens mest prestisjefylte fredspris. Nå forlater han Nobelkomiteen.