Frank Black

Pixies-helten kjører seg fast i feil spor, men henter seg så litt inn igjen.

Frank Blacks største problem siden Pixies eksploderte og falt til jorda på begynnelsen av 90-tallet, har vært å være interessant og relevant. Fjorårets «Dog In The Sand» var ikke så verst, men med disse to albumene, som etter Springsteen- og Waits-modell slippes på samme dag, setter Black seg fast i gjørma igjen.

Den godt over timen lange «Black Letter Days» er en utholdenhetsprøve av de sjeldne og fullstendig strippet for nyhetsverdi. Baktung pubrock delvis smaksatt med steelgitar og knapt nok et minneverdig øyeblikk. Dessuten har den to versjoner av Tom Waits' «The Black Rider», noe som ikke gjør plata mindre ubrukelig.

«Devil's Workshop» er i likhet med «Black Letter Days» spilt inn live i studio, og kan skilte med gjesteopptredener fra Pixies' gitargærning Joey Santiago. Den åpner friskt med «Velvety» og legger seg tettere opp til det frenetiske og intense soundet som kjennetegnet Pixies. Men så lenge Pixies-katalogen fortsatt låter kanon 10- 15 år etter, er dette en mager trøst. Ivrige nostalgikere rådes til å nøye seg med «Devil's Workshop». «Black Letter Days» fortjener verken din tid eller penger.