ENEVELDIG? President Emmanuel Macron går mot en kjempeseier i valget til Nasjonalforsamlinga. Dermed endevender han det politiske landskapet i Frankrike. Men de franske velgerne gidder øyensynlig ikke å delta i flere valg nå. Dette svekker hans mandat. Foto: AFP / NTB Scanpix / Lionel BONAVENTURE
ENEVELDIG? President Emmanuel Macron går mot en kjempeseier i valget til Nasjonalforsamlinga. Dermed endevender han det politiske landskapet i Frankrike. Men de franske velgerne gidder øyensynlig ikke å delta i flere valg nå. Dette svekker hans mandat. Foto: AFP / NTB Scanpix / Lionel BONAVENTUREVis mer

Frankrike endevendes

Det går mot et parlamentarisk blodbad, hvor gamle kampfeller hopper over til fiendene på grunn av en «ny Napoléon», skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Andre omgang av valget til Nasjonalforsamlinga i Frankrike i dag, søndag, blir et opprivende skue på mer enn ett vis. På noen uker har Emmanuel Macron, med det nye partiet Republikken på Marsj! (LRM), endevendt Republikkens politiske sedvaner. I og med valget av ham til president er det politiske landskapet ikke til å kjenne igjen, og dette parlamentsvalget tegner til å forsterke endringene. Det som i juni i fjor var utenkelig, er i år foran midtsommer sånn som det bare er. (Og han har ennå ikke, naturlig nok, fått gjennomført noe som helst politisk.)

Ett opprivende trekk ved dette valget er det parlamentariske styrkeforholdet, et annet - og tidvis absurd - er hvem som nå støtter hvem politisk.

Etter første valgomgang ligger Macrons parti (LRM) og hans kampfeller i Demokratisk Bevegelse (MoDem), under justisminister François Bayrou, an til å ta 75 til 80 prosent av setene i Nasjonalforsamlinga, fra 440 til 470 av 577 seter, ifølge de siste målingene. Det er historisk.

Kampen er hard og utfallet usikkert i 103 valgkretser mellom to kandidater som i første valgomgang fikk nesten like mange stemmer, ifølge en oversikt fra avisa Le Monde. I én valgkrets står det mellom tre kandidater som alle fikk nok stemmer til å gå videre. I disse 104 kretsene har LRM eller MoDem gått videre i 86 av dem, de ligger fremst i 53 og bak i 33. LRM og MoDem har en stor fordel ved å ligge på midtbanen; de kan høste stemmer fra venstre eller høyre, alt etter hvem som ble slått ut i første omgang, i alle fall dersom den vanlige politiske logikken måtte gjelde.

Med et så overveldende flertall blant de folkevalgte i Palais Bourbon blir det nesten ingen opposisjon. Og det blir én opposisjon til venstre og en annen til høyre, begge svake og begge splittede. Mange analytikere anser dette som en fare. Som president har Macron hittil oppført seg som «en Napoléon», som krever lydighet av sine, sier de. Men, dette bildet er ennå ikke helt tydelig, på tross av hans nokså keiserlige opptreden.

Det går mot det reineste parlamentariske blodbadet både for de konservative Republikanerne (LR) og Sosialistpartiet (PS), de to tidligere store partiene som har vekslet på å styre Frankrike i nyere tid. LR kan miste tre firedeler av sine seter. Sosialistene, som hadde reint flertall, mistet allerede i første valgomgang 70 seter, og kan ende med å miste nær 90 prosent av sine folkevalgte. Også på ytterfløyene ligger det an til knuste håp. På ytre høyre har Nasjonal Front (FN) ikke klart å samle like mange velgere som lederen deres, Marine Le Pen, gjorde i første omgang av president-valget. Til venstre gjelder det samme for Det Opprørske Frankrike og Jean-Luc Mélenchon. Opposisjonen til høyre for Macron vil være splittet mellom LR og FN, mens opposisjonen til venstre vil være splittet mellom sosialistene og flokken til Mélenchon.

Macron har splittet både de konservative og sosialistene. Begge partiene er i full indre krise. Macron har fått med seg statsråder fra begge. I begge partiene er det en fløy som vil samarbeide med ham, og en fløy som vil gå i opposisjon, henholdsvis til høyre og til venstre. I denne andre valgomgang finnes det i begge disse partiene partifeller som ikke støtter hverandre, men en motstander. Den vanlige politiske logikken gjelder ikke.

Hvem er på parti med hvem i Frankrike nå? Dét er et godt spørsmål, et av de beste som kan stilles.

Macrons statsminister, Édouard Philippe, som tilhører LR, støtter noen steder en kandidat fra sitt eget parti, andre steder støtter han president Macrons parti. I en krets i Paris støtter presidenten en sosialist mens statsministeren hans støtter en konservativ.

I de kretsene hvor FN ble slått ut i første omgang, støtter Le Pen noen steder de konservative og noen steder ytre venstre.

En tidligere sosialistisk statsråd under president François Hollande støtter en filmskaper fra bevegelsen til Mélenchon på ytre venstre som lagde en dokumentar som hånte den regjeringa hun var medlem av. Mélenchon, for sin del, støtter bare fire utvalgte sosialister i kretser hvor hans folk er slått ut, alle andre steder bryr han seg ikke om det er noen fra høyresida som blir valgt.

I valgkretsen til den tidligere sosialistiske statsministeren Manuel Valls støtter Benoît Hamon, som var sosialistenes president-kandidat, motstanderen hans fra ytre venstre. Men Valls får støtte fra senator Serge Dassault fra konservative LR, som er et ansikt for den franske storkapitalen, for fly- og våpenindustrien.

Et avgående medlem av Nasjonalforsamlinga fra LR fører valgkamp for «ei sjarmerende kvinne», som han sier, fra partiet til Macron mot egen partifelle.

Den politiske geometrien er i ulage i Frankrike etter parademarsjen til Macron. Det er et opprevet politisk landskap på nesten alle vis. Men Macrons politiske styrke hviler på leirføtter. I første omgang av valget til Nasjonalforsamlinga deltok ikke et flertall på 51,29 prosent av velgerne. Det kan bli enda mer valgskulk i andre omgang når utfallet virker så klart på forhånd. Da blir den folkelige legitimiteten svak.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook