Frankrikes  tapte generasjon

Rått, røft og poetisk fra fransk forfatterbegavelse.

BOK: Da en ung gutt ble intervjuet på Dagsrevyen i forbindelse med de voldelige Israel-demonstrasjonene, var det vel flere enn jeg som hoppet i stolen. Unggutten med det uttrykksløse ansiktet fortalte at han syntes det var gøy å knuse butikker, og gjorde det gjerne igjen om anledningen bød seg.

Kynismen og den bevisste provokasjonen bak ordene virket opprørende uforklarlig. Selv om Paris-gettoene nok er tøffere enn Oslos drabantbyer, kunne guttungen på Dagsrevyen godt vært 15 år gamle Foued i «Drømmer for gærninger». En gutt vi får dyp sympati med.

En tapt generasjon

«Den sanne stemme fra en tapt generasjon». Slik ble Faïza Guène presentert da hun nitten år gammel debuterte med «Kiffe Kiffe i morgen», som kom på norsk i 2006. Det var en rå innvandrerroman fra en Paris-getto, befolket av unge uten håp om ei framtid.

«Drømmer for gærninger» har samme tematikk, men henvender seg kanskje til et litt «voksnere» publikum. Guène vil vise hva som skjer med alle de arbeidsledige skoletaperne som bor i iskalde falleferdige drabantbyleiligheter. Og som i likhet med hovedpersonen er ute av stand til å fylle ut en søknad på sosialkontoret: «Jeg veit ikke hva jeg skal sette i det feltet der det står ’Planer for livet’.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til helvete

Den tjuefire år gamle fortelleren heter Ahlème. Vakre Ahlème droppet ut av skolen som sekstenåring. Hun er rå og rappkjeftet, lever av strøjobber, og tar seg av faren som ble mentalt skadd etter en arbeidsulykke. Samt at hun fungerer som bekymret mor for den småkriminelle broren på femten.

De to kom til Paris ti år tidligere. Da hadde barnas mor blitt massakrert sammen med 200 andre i den fattige lille landsbyen i Algerie. I hjemlandet hadde Ahlème bare vært sammen med «damer som brukte hele livet på å gjemme seg for menn». Hun hadde dyp respekt for voksne, og neiet for lærerne. Det var ikke skikken på drabantbyskolen i Paris. «Stikk til helvete, din morapuler, ellers knuser jeg trynet ditt,» roper Foued til en skrekkslagen lærer ti år seinere.

Rasende

Forfatterens egne foreldre er fra Algerie. Hun har selv vokst opp i en Paris-getto – der drømmer bare er for gærninger. Hun klarer å formulere de unges håpløshet gjennom et røft, poetisk språk. Et underliggende raseri gjør bøkene hennes til politiske brannfakler.

I likhet med et utall andre innvandrere får ikke Ahlème og broren fransk statsborgerskap. De må regelmessig stå i endeløse køer for å få fornyet oppholdstillatelsen. Noe som ble langt mer risikabelt etter 2006, da myndighetene sendte et rundskriv med målsetting om tjuefem tusen utvisninger i året.

Rørende om faren

Portrettet av den syke faren er kanskje mest rørende. Før han ble mentalt syk, var han en hardt arbeidende stolt mann, i likhet med andre førstegenerasjonsinnvandrere. «De går alltid stille i dørene, betaler husleia i tide, har plettfritt rulleblad og har ikke hatt så mye som fem minutter med lediggang på førti år i arbeid, og etterpå løfter de på hatten, smiler og sier: ’Takk, Frankrike’.» Minuskel er et i beste forstand politisk forlag. De utgir titler med innhold og av høy litterær kvalitet. Thomas Lundbo oversatte også den første av Guènes romaner. Han får til den rytmen, råhet, varme og fandenivoldskhet som særpreger hennes stil. Samt en utvungen sosiolekt som forsterker det autentiske ved dette særegne forfatterskapet.

Les intervju med Faïza Guène på side 32 og 33.