Fransk åpning

Vil bli stående som en referanseinnspilling i lang tid framover.

Det er neppe Goethe-jubileet som har fått EMI til å hente fram Jules Massenets «Werther» for ny utgivelse med et av plateselskapets sikreste kort: Angela Gheorghiu og Roberto Alagna. Operaen står nemlig utmerket på egne bein, som et av fransk operalitteraturs få og store mesterverker.

Så gir da utgivelsen nok en gang syn for at det heller ikke er reklamemaskineriet rundt superparet som gjør dem i stand til å surfe på toppen av en tilsynelatende uendelig bølge av utgivelser.

På mange måter er de ankommet Roberto Alagnas hjemmebane, italienskfødt tenor med oppvekst i Argentina, men naturalisert franskmann fra tenårene av. Det slår ut, fordi fransk faktisk er ekstremt lite sangbart når det skal gjøre seg til operaspråk.

Men ikke for Alagna, som artikulerer det som sødmefylt og dramatisk vokalise.

Det faller ikke like lett i Angela Gheorghius munn. Til gjengjeld henter hun ut alt sitt naturtalent for uanstrengt foredrag, og tar etter hvert den store rollen som Charlotte til de grader i besittelse at det låter som om den er skrevet for nettopp henne. Eller som om konstellasjonen av Charlotte og Werther er funnet opp for å gi Gheorghiu og Alagna anledning til å utvide repertoaret.

Antonio Pappano dirigerer, slik han gjerne gjør når Gheorghiu og Alagna spiller inn for EMI. Det gjør han med et overskudd og en årvåkenhet som forklarer hans bratte karrierekurve, fra musikksjef på Den Norske Opera, via Thébtre de la Monnaie i Brussel og til stillingen som nyutnevnt musikksjef for Covent Garden.

Så har han selvfølgelig sørget for at resten av rollelisten er perfekt besatt, slik at utgivelsen vil bli stående som referanseinnspilling for lang tid framover, egnet til å åpne fransk operalitteratur for et nytt publikum.