VEGGPRYD: Steffen Kverneland (foran) tegner på veggen på tegneseriefestivalen BD á Bastia på Korsika, som i år viet norske tegneserieforfattere spesiell oppmerksomhet. Foto: ERLE MARIE SØRHEIM
VEGGPRYD: Steffen Kverneland (foran) tegner på veggen på tegneseriefestivalen BD á Bastia på Korsika, som i år viet norske tegneserieforfattere spesiell oppmerksomhet. Foto: ERLE MARIE SØRHEIMVis mer

Fransk åpning for norske striper

Norske tegneserier er en vogue i Frankrike.

Å skape oppmerksomhet rundt norske tegneserier i Frankrike, et land hvor det kommer ut rundt 5300 titler i året, kan høres umulig ut.

Men på den 19. tegneseriefestivalen BD á Bastia på Korsika klarte norske tegneserietegnere nettopp det.

Lene Ask, Inga Sætre, Lars Fiske, Steffen Kverneland, Øyvind Torseter, Bendik Kaltenborn, Jason og Martin Ernstsen var alle inviterte for å stille ut sine arbeider. De var i celebert selskap, tegnere som Joe Sacco, David B, Nicolas de Crécy og Guy Delisle gjestet også festivalen.

Bakgrunnen for det store norske innrykket var at BD à Bastia annethvert år inviterer et gjesteland til å presentere sine kunstnere på festivalen. Etter land som Russland, Kina og Tyskland falt valget i år på lille Norge.

Men kunstnerisk leder for festivalen, Dominique Mattei vil ikke si at Norge er noe miniland når det kommer til tegneserier, ikke nå lenger.

- Norske tegneserier er veldig i tiden, de er del av en internasjonal bølge, det vi i Frankrike kaller La Nouvelle Band Desinées. Det er en stilretning med mer seriøse og estetisk eksperimentelle tegneserier som har vokst fram de siste femten årene.

Mattei fikk selv øynene opp for norske tegneserier da hun ble invitert til Oslo Comic Expo (OCX) i fjor.

- Jeg ble overrasket over mangfoldet, både i historietilfanget og i de grafiske uttrykkene. Forventningene mine var ikke så alt for høye, jeg trodde egentlig jeg ville finne bleke kopier av amerikanske serier.

Det gjorde hun derimot ikke. Mattei ble svært begeistret over det hun fikk se og tok med seg en koffert full av norske tegneserier tilbake til Korsika.

Nå, et år etterpå, har interessen materialisert seg i en egen utstilling for de norske seriene, kalt «Krøll!».

Originalsider i stort format preget veggene, men det var også flere silketrykk signert Bendik Kaltenborn og tre karakteristiske dyreportretter fra Jasons hånd. Martin Ernstsens tretten meter lange silketrykk, hvor historien går i loop, var også et blikkfang.

- Jeg ser en rekke fellestrekk mellom norske serieskapere og andre fra kontinentet, for eksempel kan Bendik Kaltenborn minne om Joost Swarte og Inga Sætre om Anna Sommer. Det som er interessant er at de gjerne ikke kjenner til hverandres verk, men likevel kommer til noe av det samme uttrykket.

Gjennom hele festivalen var «Krøll!» godt besøkt, og flere enn Mattei var overrasket over variasjonen og profesjonaliteten til de norske seriene. Juliet Bisset, som jeg snakket med i utstillingen, hadde også trodd at de norske seriene ville bære mer preg av amerikansk påvirkning.

- Tegningene er veldig direkte, med lite overflødige detaljer og kanskje litt mer karikerte enn de fleste franske serier. Det der for eksempel, sier hun og peker på Kvernelands selvportrett, kunne aldri noen franskmann ha tegnet.

Hvor godt utstillingen slo an mener Mattei man kan se på boksvinnet.

- Jeg plasserte ut de bøkene jeg hadde fått i Norge på et bord i utstillingen, som bladeksemplarer, og nå er alle stjålet.

ASK PÅ FRANSK: Den pietistiske kristendommen som Lene Ask forteller om i «Hitler, Jesus og Farfar» var fremmed kost for franskmennene.
ASK PÅ FRANSK: Den pietistiske kristendommen som Lene Ask forteller om i «Hitler, Jesus og Farfar» var fremmed kost for franskmennene. Vis mer

Det største problemet med å vekke interesse for norske serier i Frankrike på er språkbarrieren. Franskmenn generelt er fortsatt lite komfortable med å lese eller snakke på engelsk, det var også noe av årsaken til at Jason (John Arne Sæterøy) valgte å lage mange «stumme» serier i starten. På den måten fikk han lettere presentert sine serier på de franske festivalene, og nå utgis alle hans serier først på fransk.

Franskmennene på festivalen var lite komfortable med å snakke engelsk, og de norske tegnerne hadde tolk med seg på intervjuer og sceneopptredener.

Selv journalistene fra franske Liberation og belgiske Le Soir foretrakk tolk framfor engelsk. Til gjengjeld snakket de med tegnerne i to og en halv time, noe som resulterte i helsides oppslag i begge avisene.

En slik grundighet og seriøsitet er påfallende hos det franske publikummet, de anser tegneserier som den niende kunstform, og at borgemesteren i Bastia åpnet festivalen er talende for hvor mye fokus den fikk.

Festivalen i Angoulême hver januar kan skilte med høye besøkstall, over 200000, og et massivt presse- og forlagsoppbud. Men festivalen i Bastia klarer likevel å tiltrekke seg noen av de viktigste tegnerne hvert år. Illustratøransvarlig i Libération, Alain Blaise, kunne fortelle at de bare har store oppslag fra tre av Frankrikes utallige tegneseriefestivaler: Angoulême, Aix-en-Provence og Bastia.

Noe av årsaken til at festivalen klarer å skille seg ut og trekke de beste kunstnerne og media er nok de idylliske omgivelsene. Bastia er preget av gamle, pittoreske hus som ligger i en skråning ned mot Middelhavet og kan uten tvil skryte av å være Europas vakreste tegneseriefestival. I tillegg gjør den avslappede og inkluderende stemningen, hvor det legges stor vekt på felles middager og arrangementer, at alle etter hvert blir godt kjent med hverandre.

Dermed sto Steffen Kverneland og Lars Fiske flere ganger i blid passiar med Joe Sacco, mens Jason og Guy Delisle avtalte neste pokertreff i hjembyen Montpellier. Det er kunstnerne som står i fokus, og fansen, som freidig kom bort til de norske tegnerne med skisseblokka klar for å få en originaltegning.

Hascoët fremhever også utvekslingen tegnerne imellom som en særdeles positiv del av festivalen.

- Festivalen gir norske serieskapere en god mulighet til å møte andre tegneseriestjerner fra Frankrike og andre land, forleggere, journalister og ikke minst, nye fans.

Lene Ask er av samme oppfatning:

- Det er den mest sosiale festivalen jeg har vært på. Det virker som om målet for arrangørene var nettopp det, å skape et sted der tegneserietegnere og andre aktører innen feltet kunne møtes og prate uten at det nødvendigvis måtte ligge en klar agenda bak.

På forhånd hadde Ask tenkt at det kanskje ville bli rart å bli presentert som en «norsk gruppe». Men det viste seg heller å være et pluss.

- Vi har alle så forskjellige uttrykk og å bli presentert sammen med så utrolig dyktige tegneserietegnere var inspirerende. Vi fikk også muligheten til å bli bedre kjent oss i mellom, og nå planlegger vi mer samarbeid.

Franskmennene fikk dermed et noe overraskende møte med norske tegneserier. Angst, depresjon og mørke naturlandskaper, som mange i Frankrike tenker på som klisjeene om Norden, var det lite av. Men absurditet ble også nevnt av mange som typisk nordisk.

Og Bendik Kaltenborns «Serier som vil deg vel» kan uten tvil sorteres inn i den kategorien. Hans bok blir den første som nå skal utgis på fransk, den kommer ut i høst på forlaget Atrabile. Om flere titler vil bli oversatt etter dette møtet gjenstår å se.

Men én ting er sikkert, norske tegneserier har aldri vært mer en vogue i Frankrike enn nå.