BLIKKFANG: Martine Vacth i «Ung & vakker».
BLIKKFANG: Martine Vacth i «Ung & vakker».Vis mer

Fransk fantasi

Det er vanskelig å være udelt begeistret for den svært så franske «Ung & vakker».

FILM: Francois Ozons ferskeste frekkis er delt inn i fire årstider og begynner med sommerferie ved kysten. Jeg liker denne delen best, før «provokasjonene» starter. Isabelle fyller 17 år og mister møydommen til en veltrent tysker. Hun er tydelig skuffet.
Det bør nevnes at Isabelle spilles av smellvakre Marine Vacth (f. 1991), som også har overtatt for Kate Moss som Yves Saint Laurent og Chloés ansikt utad. Hun er heller ingen dårlig skuespiller: Det ligger en famlende varhet over disse sommerscenene som gir meg lyst til å følge Isabelles videre utforsking av kjærligheten. Hun har også en lillebror som gjør meg nysgjerrig. Han beundrer sin søster og vil vite om alt hun foretar seg.

Brå overgang
Etter en kort sommer følger høstkapitlet og overgangen er brå. En kvinne i drakt og høye hæler går gjennom en fasjonabel hotellfoajé og tar heisen opp til rom 6095, der en mann i 60-åra venter. Isabelle er fortsatt 17, men nå er hun tydeligvis prostituert og tar 300 euro per seanse etter skoletid. Vi ser henne sjonglere hotellvisitter, skole og familielivet med åpne, moderne og tolerante middelklasseforeldre. Hun virker likegyldig. Iblant er hun naken, men kamera er forgapt i hennes sykt fotogene ansikt. Hvor vil du denne gangen, Francois Ozon?

Den mystiske kvinne
Den produktive franskmannen hadde et hvileskjær i 2010 med «Frustrert fransk frue», en middels smakfull retrofarse. To år seinere viste han god, gammel form med den litterære, men formfullendte «I de beste hjem», der en bråmoden 16-åring (gutt denne gangen) manipulerer de voksne.

I «Ung & vakker» er relasjonene mellom rollefigurene mindre interessante. Dessuten er Isabelle såpass mystisk og lite meddelsom om sine motiver at synsvinkelen i altfor stor grad gir oss en mannlig fantasi av det velkjente slaget. Jeg vet at dette er en vanlig innvending, men det er mer kjedsomhet enn politisk korrekthet som gir meg grunn til å nevne det. Jeg kunne hvilt mitt mannlige blikk på Marine Vacths ansikt i timevis, men Internett funker fint til slikt. Av Ozon forventer jeg noe mer.

Ønsketenkning
Flere ganger i løpet av filmen får jeg da også håpet tilbake. Ozon tar tak i de mange mulighetene som ligger der: foreldrene, Isabelles jevnaldrende venner, Rimbauds dikt om å være 17. Det er vrient å si mer om dette uten å avsløre for mye, men jeg synes ikke Ozons portrett av Isabelle er så komplekst som vi bør kunne forvente. For eksempel er hennes relasjoner til venner og gutter overfladisk skildret og forsterker inntrykket av at dette er en voksen manns ønsketenkning.

Når filmen er slutt, er jeg fremdeles usikker på hvor Ozon vil med denne historien. Det er likevel urettferdig å avskrive den som patetisk mannsfantasi. Med litt velvilje er den også en 17-årig jentes fantasi. Historien er et stykke unna å være tematisk helstøpt, men Ozons utforskning er famlende på en måte som er tidvis rørende. Men hvis hensikten er seriøs og oppriktig, hvorfor ikke bruke en litt mindre guddommelig skapning enn Marine Vacth? Non! Pourquoi? Dette er en frrrrånsk film! Vi dyrker skjønnhet!