Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fransk fiasko

Ett år er gått siden opptøyene i Frankrikes fattige drabantbyer. Hvis vi forsøker å se etter om noe har skjedd siden da, er svaret dessverre entydig: ingenting.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MENS BILER, SKOLER og butikker brant, var hele verdens søkelys i noen hektiske uker rettet mot de ellers glemte franske forstedene. Ordet «krise» dukket med rette stadig opp, men mens de aller fleste var enige om at «noe må gjøres», var det svært få som hadde noen bestemt mening om hva eller hvordan. Og så snart brannene var slukket og kameraene skrudd av, gikk forstedene på nytt i glemmeboka. Fra en stakket stund å ha vært selve symbolet på det franske samfunnets dysfunksjon, gikk de tilbake til å igjen bli en anonym gråsone man ikke behøvde å forholde seg til.

MAN KAN SI MYE om skadene det påfører det norske samfunnet at narkomane og prostituerte holder til midt på landets hovedgate, men om ikke annet fører deres nærvær til at vi blir tvunget til å se dem og forholde oss til dem - og jeg tør vedde ganske mye på at hovedstadsavisene ikke ville viet gjengoppgjørene i Oslo like mye oppmerksomhet om de hadde begrenset seg til Grorud eller Stovner, og holdt seg unna Aker Brygge. De vanskeligste av Frankrikes forsteder ligger særdeles kronglete til når man prøver å komme seg dit med kollektivtransport - dette til tross for en relativ nærhet til bysentrum. Den store andelen arbeidsløse i forstedene, kombinert med det nesten totale fraværet av arbeidsplasser i nærmiljøet, gjør også at trafikken mellom forsteder og bysentrum så å si er fraværende. Til tross for at ledende sosiologer har tatt til orde for at forstedene mer enn å være et uønsket element i det franske samfunnet, faktisk heller er et symptom på det, er den reelle kommunikasjonen med det øvrige samfunnet altså i særdeles dårlig forfatning.

FOR Å KOMME TIL orde i offentligheten, er visse uttrykk og formuleringer, visse språklige effekter og visse omgangsformer påkrevd. Mange - ikke alle - innbyggerne i forstedene har liten eller dårlig kjennskap til disse kodene. Det ble ettertrykkelig bevist gjennom TV-bildene fra opprøret i fjor høst. De som egenhendig eller av pressen ble utnevnt til talspersoner for befolkningen, fremsto mest av alt som uskolerte, uartikulerte og med en til dels hatefull og lite relevant diskurs. Man trenger ikke å ha lest Bourdieu for å forstå at denne fremtoningen virker ekskluderende på enhver reell deltakelse i den offentlige debatten, og ikke minst på å bli hørt. Slik situasjonen er i dag, kan en hvilken som helst journalist eller skribent uten nevneverdig kompetanse på området, dra ut til forstedene, være til stede på en fotballkamp, i en rettssak eller på et politisk møte, før hun reiser tilbake til sin komfortable sentrumsleilighet for å rapportere fra «virkeligheten», og det med en langt større påvirkningskraft enn den gjengse innbygger i Clichy, Aulnay eller La Courneuve noen gang kan drømme om. Hvis en borger i Clichy sier at opprøret dreier seg om sosial urettferdighet, er det billige unnskyldninger. Hvis en journalist sier det samme, kalles det analyse og havner på kommentarplass under et alvorstungt bylinebilde.

PRESSEN SITTER DERFOR med en god del ansvar i kraft av å på mange måter være debattens premissleverandør. Men dessverre bekrefter pressedekningen fra opprøret i fjor avstanden mellom de som opplever problemene fra innsiden og de som får komme til orde for å beskrive dem. Og dessverre er det ikke alltid sånn at fenomener best betraktes på avstand - så langt har det i hvert fall vist seg ufruktbart i forhold til å løse problemene i forstedene. Dette har igjen sammenheng med et annet av forstedenes problemer: deres enorme demokratiske underskudd. I et land hvor majoriteten av politikerne er utdannet på de samme eliteskolene i Paris, sentrum, og politikk handler mer om karriere enn om folkelig representasjon og ideologisk overbevisning, er det få eller ingen som med tyngde og overbevisning kan snakke forstedenes sak på en måte befolkningen i disse områdene kan kjenne seg igjen i. Når pressen så er uløselig bundet til den samme eliteklassen, blir problemet forsterket. Der media i utgangspunktet kunne spilt en positiv rolle, sviktet de forstedene i sin ukritiske drøvtygging av pressemeldinger fra det franske innenriksministeriet med presidentkandidat Nicolas Sarkozy i spissen. Dessverre hersker det liten tvil om at for den gjengse journalist er dette langt enklere enn å prøve å forstå «verlan»(slangspråket som har utviklet seg i forstedene).

MEN MINST LIKE MYE som det handler om hva som blir sagt og skrevet om og fra forstedene, handler det om det som ikke blir sagt og ikke blir skrevet. Mens opptøyene pågikk, begrenset det meste av mediedekningen seg til tabloide oppslag der de samme bildene av brennende biler og gatekamper ble brukt igjen og igjen. Siden da - stillhet. Og mens rampelyset nå er vendt mot opptakten til et presidentvalg som i enda større grad enn tidligere fokuserer på person og ikke på sak, har den franske regjeringen fjernet så mye av støtten til det frivillige arbeidet i forstedene at viktige tilbud som leksehjelp og alfabetiseringskurs står i fare for å forsvinne helt. Den sosiale belastningen det medfører å bo i forstedene fører på sin side til at enda flere av de mest ressurssterke flytter ut, mens de fattigste blir igjen.Da opptøyene var på sitt verste i fjor, var jeg fortsatt bosatt i et såkalt «vanskelig strøk» utenfor Paris. En dag, på toget på vei til jobb, overhørte jeg to kvinner som snakket sammen. I likhet med de fleste andre jeg har snakket med om opptøyene og tilværelsen i forstedene på det tidspunktet, kunne heller ikke de to kvinnene kjenne seg igjen i bildet som ble presentert i mediene. De som med nebb og klør kjempet for å opprettholde en normal tilstand, var så å si fraværende. Ungdomsgjengen som hver natt gikk runder i garasjene for å sjekke at alt var i orden, skrev ingen om. Og ingen spurte dem hva de mente. - Man skulle tro det var geriljakrig rundt hvert hushjørne, sukket den ene. - Men dagliglivet vårt fortsetter jo som før.