Fransk filleristing

Språkreise. Nå!

CD: Nå er det ikke akkurat kontroversielt å påstå at den mest interessante hiphopen de siste åra har kommet fra grisgrendte strøk. I USA har så å si hvert eneste tettsted utviklet sin egen hiphopsjanger (og påfølgende dans) ved å benytte seg av lokale musikktradisjoner. Frankrike har riktignok alltid hatt en solid franskspråklig rapscene, men har i bunn og grunn vært best på elektronisk musikk. Så hva får man når det endelig dukker opp noen som klarer å kombinere det Jay-Z og R. Kelly kalte the best of both worlds ? Årets villeste rapskive!

Krystallisert

Paris-gutta TTC har vært ute en elektronatt før. Med sine klirrende klubbgrep, nasalrap og tidsvis Mr. Oizo-aktige beats, var andrealbumet «Bâtards Sensibles» en av de beste hiphopskivene i 2004. Det siste året har også sjefsrapper Cuizinier og DJ Orgasmic varmet opp hypen med sine spinnville «Pour les filles»-mixtapes. På «3615» har gutta krystallisert uttrykket fra «Bâtards Sensibles» - de har blitt mer tilgjengelige uten å miste den innovative gnisten. Til tider er produksjonen så synthkald at det føles som om noen har sluppet en isbit ned genseren din, andre ganger skulle man tro gutta hadde stappet Giorgio Moroder, Daft Punk og Sidebrok ned i ei kjøttkvern. TTC nærmest elter ut massive mengder med fransk absurdisme. Det hakkes, klappes, vrenges og repeteres - hele tiden med fingeren på klubbmusikkpulsen.

Vangelis på crack

Og gutta lever åpenbart etter livfilosofien om at man ikke kan verdsette sol før man har opplevd litt sludd først. Der vakre «Ambition» høres ut som om den er produsert av Vangelis på crack, kan griseirriterende «Frotte ton cul par terre» brukes som torturmiddel mot obsternasige naboer. Da hjelper det selvfølgelig at bilfikserte «Turbo» bygger seg sakte og seigt opp til å bli årets henda-i-været -låt: hakkehypnotisk synthrytme og rolige gjennomføring av rim som «vroom, vroom/zoom, zoom (...) CliqClaq/Six pack». Vive la France!