President-valget i Frankrike

Fransk fornyelse

Fransk politikk blir aldri som før, den unge presidenten innrømmer å ha enorme utfordringer, men Republikkens institusjoner står støtt, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

PARIS (Dagbladet): Frankrike våknet i går til en stille og rolig fridag; det var frigjøringsdagen fra 1945. Samtidig våknet innbyggerne 8. mai 2017 til et politisk maktskifte som har to ansikter, et på hver side av samme mynt, fornyelse og fortsettelse. Ved Triumfuen og Den Ukjente Soldatens Grav opptådte deres to presidenter, avgående François Hollande og påtroppende Emmanuel Macron sammen. De la ned en krans som de begge holdt i og de tente den evige ilden med hver si hånd på den lange fakkelen. Hollande gjorde seg flid med å ta med seg Macron rundt for å hilse på de innbudte gjestene.

Hollande er «læreren» som gjorde Macron til sin «elev» ved å trekke ham inn i politikken fra administrasjon og bankvesen som rådgiver i Elysée-palasset før han gjorde ham til næringsminister. Så gjorde Macron et slags opprør, gikk av som statsråd, brøt ut av Sosialistpartiet (PS) og dannet sitt eget parti. Søndag var han valgt til Frankrikes president. 39 år gamle Macron innebærer en fornyelse av fransk politikk, men samtidig en fortsettelse. Han kjenner Elysée og regjeringskontorene innenfra, men hans erfaringer er ufattelig kortvarige. Republikkens institusjoner står trygt, men det er duket for fornyelse, yngre ansikter, et politisk pust av endring, så å si innenfra.

Søndag 14. mai overføres makta fra Hollande til Macron. I går kveld skulle Hollande spise kvelds i Berlin med forbundskansler Angela Merkel, hans siste oppdrag utenrikspolitisk. Imens har Macron det travelt med å sette sammen sitt lag av rådgivere og kommende statsråder. I går gikk han av som partileder for å kunne framstå som en samlende president. Partiet står foran et avgjørende valg til Nasjonalforsamlinga 11. og 18. juni. Macron må skaffe seg et regjeringsdyktig flertall blant de folkevalgte for å kunne gjennomføre de mange reformene som skal modernisere det gammeldagse Frankrike. Da kommer han også til å møte motstand i bedriftene og i gatene mot å endre lovene i arbeidslivet.

Macron er nødt til å lykkes i økonomien og i sosialpolitikken, der hans forgjengere har mislykkes og skapt grobunn for et opprør på høyresida og et annet på venstresida, som har vist seg tydelig i denne valgkampen. Parlamentsvalget vil vise styrkeforholdene. Frankrike er balkanisert politisk, sterk splittet i fire stridende flokker som samlet seg rundt de viktigste kandidatene i første valgomgang. I andre valgomgang virkeliggjorde riktignok Macron den gamle drømmen til tidligere president Giscard d’Estaing fra 1984 om å «samle to av tre franske» rundt ei fane på den politiske midtbanen om liberale verdier balansert med sosial samvittighet. Macron fikk 66,1 prosent av stemmene. Men lav valgdeltakelse og svært mange blanke og ugyldige stemmer er et varsel.

Med Macron kommer det nye og yngre fjes inn i politikken fra ulike deler av samfunnet, men det kan innebære mange politiske nybegynnere. Denne flokken står for det positive, reformistiske, moderne, dynamiske Frankrike med åpen dør til Europa og verden. De er glødende tilhengere av EU og grenseløse. Da Macron kom til sine tilhengere for å feire etter seieren utenfor museet Louvre i Paris, var det til tonene av «Hymne til gleden» av Ludwig van Beethoven, EUs nasjonalsang. Men de utgjør bare en firedel av landet.

De to store gamle partiene, de konservative Republikanerne (LR) og Sosialistpartiet (PS) er i full krise. Begge trenger fornyelse av politikk og ledere. LR er splittet mellom standhaftige katolikker og mer verdiliberale. LR kan nok være med på Macrons markedsliberalisme, men bare de siste kan dele hans liberale kulturelle verdier. De konservative utgjør sin firedel av samfunnet.

PS er på sammenbruddets rand. De valgte Benoît Hamon fra venstrefløyen som fanebærer, men det hjalp likevel ikke mot Jean-Luc Mélenchon fra valgforbundet Det Opprørske Frankrike på ytre venstre. Han målbærer også en firedel av landet. Velgerne til PS gikk enten til ham eller til Macron.

Den siste firedelen tilhører Marine Le Pen og Nasjonal Front (FN) på ytre høyre, som nå skal skifte navn etter et historisk godt valg, som likevel var skuffende og endte på 33,9 prosent oppslutning, godt under det mytiske glasstaket på 40 prosent. Dette er en stadig voksende flokk av ofre for globalisering, som nettopp Macron legemliggjør.

Frankrike blir ikke et lett land å samle for Macron, Han har lovt å få statsbudsjettet i balanse for første gang på en menneskealder, ved å skjære ned statsutgiftene med 60 milliarder euro i sine fem tilmålte år, blant annet ved å fjerne 120 000 ansatte i den elefantstore staten. Sånt dufter mer bråk enn samling.

Men Frankrike har stemt for fornyelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.