Fransk hyllest

«Det er bortkastet å lete etter Arne Skouen i våre leksika, for han finnes ikke der. Noen av filmene hans ble riktignok presentert på filmfestivalen i Cannes på femtitallet, men Skouen eksisterer i dag ikke i den offisielle filmhistorien.»

  • Den franske filmkritikeren Philippe Roger, som har faste spalter i tidsskriftene Étude og Jeune Cinéma, slo et dundrende slag for vår hjemlige filmmester i forkant av filmfestivalen i La Rochelle i sommer. Åtte av Skouens 17 filmer ble vist på festivalen, og for Philippe Roger var det en stor opplevelse.
  • «Hvis vi skal holde oss til klassikerne, så assosierer vi Danmark med Carl Dreyer og Sverige med Ingmar Bergman. Når det gjelder Norge så kommer vi ikke på et eneste navn. Og det er en stor urett,» mener Roger. Skouen er blitt det motsatte av hva ordtaket spår, nemlig profet i eget land, men ikke utenfor Norges grenser. Roger trekker fram flere av Skouens filmer som de reneste mesterverk, men særlig er han begeistret for «Herren og hans tjenere» fra 1959. «Den er laget over den dreyerske lest; man fornemmer stemningen i «Dies Irae» og dekoren fra «Ordet» og «Gertrud». Selv om Skouen - som i dag er 85 år - benekter det (og vi kan forstå ham), er det vanskelig å ikke tenke på det danske geniet. At de begge har svenske mødre er ikke det eneste fellestrekket mellom de to,» skriver Roger.
  • Han håper dessuten at distributører og tv-folk som var til stede da Skouens filmer ble vist kjenner sin besøkelsestid og gir Skouens filmer en velfortjent renessanse. Og her hjemme, er vi klar over at vi har en vandrende anakronisme blant oss? Arne Skouen, profet i eget land. Og det i selveste Jantes høyborg, hvor ikke engang den mest geniale kunstner seiler i medvind, men må regne med noen kulingkast før den fortjente hederen omsider kommer, gjerne etter kunstnerens død. Skouen går i sitt 86. år, men er fortsatt aktiv og nysgjerrig. For tre år siden fikk han Fritt Ords pris for sitt «årvåkne, uredde, journalistiske og kunstneriske virke i over 60 år». Han ble Oscar-nominert for «Ni liv» i 1957, men måtte gi tapt for Fellini. Ikke akkurat noe nederlag, det, kanskje.
  • Som Philippe Roger avslutter sitt innlegg: «Arne Skouens verk er estetikk i handling.»