President-valget i Frankrike

Fransk jordskjelv

Ingenting er ved det gamle i fransk politikk. En nybegynner har nå ansvaret for å redde den svimeslåtte republikken, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

23. april 2017 er et historisk vendepunkt i fransk politikk, et jordskjelv, kan det med rette kalles, som har endret hele det politiske landskapet, ikke bare på ett, men på flerfoldige vis. Noen ville kunne si: Det gikk som ventet i første omgang av president-valget; Emmanuel Macron fra En Marche! og Marine Le Pen fra Nasjonal Front (FN) går videre til andre valgomgang, som meningsmålingene lenge har varslet. Neida, det kom ikke en siste overraskelse fra velgerne på valgkvelden. Men da glemmer man de tallrike overraskelsene i valgkampen som innebærer grunnleggende endringer i fransk politikk.

Republikken er endevendt. De to store partiene, de konservative Republikanerne (LR) og Sosialistpartiet (PS), som har vekslet på å styre landet fra 1958, er begge slått ut i første valgomgang. Både de konservative og sosialistene flokker seg nå i en republikansk front bak Macron for å redde Republikken mot Le Pen og ytre høyre. På venstresida har Jean-Luc Mélenchon fra Det Opprørske Frankrike utklasset sosialisten Benoît Hamon, med 19,58 mot 6,36 prosent av stemmene. Tyngdepunktet blant venstrevelgerne er flyttet til ytre venstre. Mélenchon fikk nesten like mange stemmer som konservative François Fillon, som endte med 20,01 prosent av stemmene. Le Pen og FN har for første gang brutt gjennom «taket» på 20 prosent og fått 21,30 prosent oppslutning. Og Emmanuel Macron, som tre år tidligere var helt ukjent for velgerne, fra det helt nye mellompartiet En Marche! («Fremad!»), nærmest et enkeltpersonsforetak, har vunnet første valgomgang med 24,01 prosent av stemmene.

Macron vil etter alle solemerker vinne andre valgomgang om to uker og bli Frankrikes neste president. Som den glødende EU-tilhengeren han er, er dette det best tenkelige utfallet sett fra EU, som i minst to år framover må bakse med britisk utmelding. Andre valgomgang vil, blant annet, bli et oppgjør om EU. Le Pen vil ha landet ut av EU og ut av euro-samarbeidet, sier hun. Uten Frankrike bryter EU sammen.

Macron kan med dette oppfylle den politiske drømmen til «den evige tredje mannen», François Bayrou, leder for mellompartiet MoDem (Demokratisk Bevegelse), som i alle president-valg fra 2002, unntatt dette, har stilt opp uten å komme til andre valgomgang. Bayrou ga denne gang støtte til Macron. Bayrou har de politiske erfaringene som Macron mangler, og han kan være et naturlig valg som ny statsminister. Macron har ikke noe virkelig parti i ryggen, og etter parlamentsvalget i juni må han finne en statsminister som kan få flertall i Nasjonalforsamlinga. Det kan bli svært krevende for Macron å få gjennom sin politikk blant de folkevalgte, og han vil trenge all den hjelp og støtte han kan oppdrive. I Frankrike må en president vinne fire valgomganger for å kunne styre landet, sies det gjerne. I sin takketale på valgkvelden virket det som om Macron like mye hadde parlamentsvalget som andre valgomgang i tankene.

I LR og PS er det duket for indre oppgjør, men i begge partiene utsetter man dette til parlamentsvalget er over. Nå gjelder det å redde det som reddes kan av politisk innflytelse. I begge partiene gjennomførte man åpne primærvalg, og i begge valgte man en kandidat som velgerne ikke ville ha. I PS vant venstrefløyen med Hamon, men han tapte velgere til Mélanchon til venstre og til Macron til høyre. I LR er nederlaget mer personlig for Fillon, som ikke hadde vett til å trekke seg da han ble rammet av avsløringer om økonomisk snusk. Men også der er det sterke indre spenninger som har herjet partiet i mange år.

Valget kan sees som et opprør fra velgerne mot det bestående. Men samtidig byr utfallet på noen tankekors. Velgerstyrken til Le Pen er ingen overraskelse, den er bygd opp over mange år, samtidig som partiet har fjernet sine verste utvekster. Men noen i FN er nok skuffet fordi hun kom bak Macron. Hun var i lang tid spådd en seier. I andre omgang kan hun ikke vinne. I PS sto Hamon for politisk fornyelse, som med forslaget om en slags borgerlønn i et samfunn hvor robotene overtar arbeidet. Men velgerne på venstresida ville heller ha Mélenchon, som sto for mer «gammeldags sosialisme». Macron er uten tvil den største overraskelsen. I hele valgkampen trodde analytikere at det var et tidsspørsmål før hans «boble» ville sprekke. Men velgerne foretrakk den unge nykommeren. Likevel er Macron den nærmeste til å videreføre politikken til president François Hollande, som han tjente som rådgiver, noe som åpnet døra for ham inn i politikken. Er det derfor en gammel vin i ny flaske?

..
.. Vis mer

Nybegynneren Macron har nå ansvaret for å få likegyldige velgere til urnene 7. mai for å redde den gamle svimeslåtte republikken.