Fransk lykkepille

To løsarbeidere til å forelske seg i.

«Sommer ved Loire» burde ta de fleste, ikke med storm, men med sol - en sjeldent varm og livsbejaende beretning fra en fransk idyll i 20-åra.

Nå skaper ikke idyll alene en virkelig god film. Det trengs levende mennesker, og Jean Beckers karakterer er både klart tegnet og mangfoldige. Om et romantikkens uvirkelige skjær henger over fortellingen om et par løsarbeideres hverdagslige slit i naturskjønne omgivelser, så er Jean Beckers film aldri endimensjonal. Hans personer utvikler seg og er gjenkjennelige.

Garris (Jacques Gamblin) var på vei hjem fra krigen, da han dumpet over hytta ved myrlandet i Loire. Der ble han, som nabo til den lett fordrukne Riton (Jacques Villeret) og hans familie, en herre som aldri glemte sin første kone. De to lever av sånt som blomsterplukking og froskefangst.

Dette er en film om vennskap som utvikler seg gjennom problemer, en skildring av et tett, lite miljø med sosiale skiller. Kanskje kan de overvinnes. Den er full av liv, håp, vemod og pussigheter. En slags skurk er til stede i form av Eric Cantona. Fenomenet gjør hva han kan best - han sparker og slår. Da kan det ikke bli annet enn troverdig.

Godkjent som en utvilsom vitaminbombe.