Fransk sopp-entusiasme

PARIS (Dagbladet): Röyksopp innledet nylig sin europaturné i Paris. Det var neppe en tilfeldighet.

Den norske duoen har slått utrolig bra an her. Det hippe rockebladet Inrockuptibles har denne uka Röyksopp på coveret, med en fire siders reportasje.

  • Men det er ikke bare Röyksopp som finner gehør for franske ører. Avisa Libération hadde forleden en stor reportasje om St. Thomas, og Inrockuptibles interesserer seg også for Sondre Lerche. I det hele tatt ser det ut til at norsk musikk har fått et stort publikum i Frankrike. Hurra for «folk og fjorder», som Libération kaller det.
  • Inrockuptibles finner med Röyksopp «melodi under snøen» . Bladets reportere Joseph Ghosn og Jean-Bernard André er helt fascinert av Bergen. Landskapet minner dem om David Lynchs «Twin Peaks», klemt mellom hav og fjell. En slags norsk Riviera, et ideelt sted for å lukke seg ute for tida som går, og fra resten av verden. Der er det vanskelig å forestille seg at Svein Berge og Torbjørn Brundtland har satt til verden «Melody A.M», «fjorårets uventende perle, den beste plata i 2001» . Videre sier de om plata at den er en mesterlig blanding; fra barokk pop til house, men aldri lettvint. En musikk som likner på Bergen, på samme tid fortapt og midt i tida. Bergen som overrasker med alle sine platebutikker, konserter og barer.
  • I Bergen fant Inrockuptibles også Sondre Lerche. Han gir reporterne lyst til å søke musikalsk asyl i Bergen og be om permanent pass. Bladet tror nemlig på det musikalske miljøet her, og forventer at også andre skal dukke fram.

- Bergen er truffet av nåde og er i ferd med å erobre Europa, ved hjelp av en plate som vil gjøre sangforfattere i England eller USA sjalu, skriver bladet, og slår fast at i musikkhistorien finner man av og til slike for tidlige genier. Sondre Lerche er det siste utskuddet på et norsk stammetre, mener Inrockuptibles, som hevder at det var Kings of Convencience som åpnet en norsk musikkambassade i England.

  • St. Thomas blir ikke glemt i denne sammenheng. Libération trekker spesielt fram ham, cowboyen uten støvler. En folk-sanger langs gulvet, langsom som skrå, bare krydret med en særdeles skarp stemme av en mann som frykter kulda. «'I'm coming home' er en lidelsesvei, et manifest for loosere, detaljert med tre strenger.» Libération sammenlikner med Neil Young og Lou Barlow. I et land som de siste åra har hatt Europas mest spennende musikkscene, er det oppsiktsvekkende at norske artister får en slik oppmerksomhet.