Fransk traume

«Utryddelsen» tar for seg det største tabuet i fransk krigshistorie.

DR. SHEINBAUM: Jean Reno spiller en av hovedrollene i «Utryddelsen». Foto: CCV/ORO Film
DR. SHEINBAUM: Jean Reno spiller en av hovedrollene i «Utryddelsen». Foto: CCV/ORO FilmVis mer

||| FILM: 16. juli 1942 gikk fransk politi til aksjon mot jødiske nabolag i Paris. De tyske okkupantene ville ha 25.000, men de franske kollaboratørene klarte bare å samle sammen 13.000 jøder, som ble stuet sammen på en sykkelstadion vest i hovedstaden — menn, kvinner og barn. Etter noen dager ble de sendt videre til en interneringsleir, deretter til Auschwitz. Bare 25 overlevde. Hele 4051 av dem som ble sendt i gasskamrene, var barn.  

Denne hendelsen, La Rafle du Vélodrome d'Hiver, har vært fortrengt fra den franske offentligheten, helt til president Jacques Chirac i 1995 erkjente statsmaktens rolle i utryddelsen av dens egne borgere. 6.000 politifolk deltok i aksjonen.  

Føyelig regime
Filmen starter med arkivfoto av Hitler som kjører rundt i et folketomt Paris og inspiserer sin ferskeste seier. Deretter beveger vi oss til et idyllisk, men fattig nabolag (Montmartre), der en gjeng gutter nettopp har fått festet gule davidsstjerner på jakkeslaget. Vi blir kjent med flere familier: 11 år gamle Jo Weisman og hans foreldre; Simon og Nono Zygler og deres mor; pluss den mer velstående familien Traube.

Mange lever i den tro at Frankrike er et tilfluktssted for jøder, men vi ser hvordan «statssjef» Philippe Pétain og hans Vichy-regime velger å blidgjøre nazistene ved å gi dem jødene. At «bare» 13.000 ble deportert, skyldes franskmenn som skjulte sine venner og naboer, noe vi ser flere eksempler på i filmen.  

Gjennom barneøyne
«Utryddelsen» er en dramatisering der hendelsene i filmen, «også de mest ekstreme», er basert på grundig research, men dette gjelder ikke alle karakterene. Filmens samvittighet, den protestantiske sykepleieren Annette Monod (Mèlanie Laurent), som følger barna helt til de sendes med tog til Polen, finnes i virkeligheten. Legen David Sheinbaum (Jean Reno), derimot, er satt sammen av flere faktiske skikkelser.  

Rose Bosch har laget et påkostet historisk drama som til tider er sentimentalt og noe karikert, men for det meste opprivende. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til den moralske kollaps som forårsaket hendelser som denne, men når forbrytelsen sees gjennom barneøyne, blir det hjerteskjærende.