Fransk visitt i poesien

Under tittelen «Det næres exotica» presenterer Camilla Gjørven ti franske nålevende poeter.

Fransk samtidspoesi er et broket landskap. Poetene kryr, antall diktertidsskrifter er legio og dikterforlagene florerer. Liksom-poesien lever side om side med den sanne poesien. I dette myldret har Gjørven orientert seg med sikker smak og sporsans. Hun har ikke oppdaget noen ukjente, misforståtte poeter - gjort noen «funn». Det er ti solide og etablerte navn vi møter. Det Gjørven har fått til er å skape en linje i mangfoldet. Langs denne linja representerer de ti hvert sitt individuelle område.

Hva er det som forener dem? Ikke alderen. Den eldste, Yves Bonnefoy, er født i 1923. Den yngste, Therry Metz, i 1956. Heller ikke kan de sies å skrive innenfor samme «skole» eller tradisjon.

Det ene de har til felles er en bevissthet om en teoretisk forankring. De skriver innenfor ulike språkfilosofiske horisonter, det er så. Men de har alle en tankens distanse til det de skriver. Vi møter ingen poetiske «naturfenomener» à la en Hans Børli eller en Finn Strømsted.

Det andre som binder dem sammen, det vesentligste, er deres sans for det nære, for hverdagsundret. Det eksotiske knyttes nettopp til de ting og opplevelser som er innen rekkevidde. «Snø løsner/sine floker fra himmelen», skriver Yves Bonnefoy i en blanding av registrering og forundring. Det selvfølgelige har eventyr å by på for den som opplater sine sanser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det snør.
Under snøfallet åpnes endelig
døren mot hagen
og mer enn verden.
Det er Jacques Réda som står bak uttrykket «det næres exotica». «Om det grå» heter et av hans dikt som fortoner seg som en lovprisning av kjedsomheten, leden, tralten. Han oppviser en Baudelaire-aktig hengivenhet til leden. Han er «ledens lykkelige fange». Og han finner den bekreftet i de tristeste omgivelser som tenkes kan: en forstad til Paris. Og han bringes til en Baudelaire-aktig ambivalens. Det er målt mot det grå, mot leden og tristessen at gullet, rosen, det blå, altså det fjernes exotica, får idealets verdi:

Gullet, rosen, det blå, hver og en gjenoppdaget,
Gis meg av nåde nå.
Jeg skjønte det foran Evighetens beger,
En fargeløs vinterkveld.
Yves Bonnefoy og Jacques Réda får tale for de ti i denne kresne og viktige antologien. Foruten Gjørven selv er det Tom Lotherington, Hanne Ørstavik og Rune Christiansen som står for gjendiktningen.

På en måte viderefører «Det næres exotica» en annen skjellsettende antologi som i sin tid, i 1963, utkom på Den norske Bokklubben: «Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager». På en annen måte gir fransk samtidspoesi muligheter for flere antologier.