Franzens fortellinger om forfall

Overraskende slank oversettelse av tykk essaysamling.

BOK: Jonathan Franzen er forfatteren av en av vårt korte århundres største amerikanske romaner, «Korreksjoner». Nå har han skrevet en mollstemt, viktig, om enn noe ujevn essaysamling.

Ser du moderne historie som litteraturens kamp mot fjernsynet, og er du i tillegg opptatt av utrydningstruede arter, som systemkritiske amerikanere, bør dette interessere deg. Men Cappelen skaper problemer for den vitebegjærlige.

Store mangler

Til verket. Den norske versjonen av Jonathan Franzens «How to Be Alone» (2002) er dessverre blitt en blek kopi av originalen. Mens min engelskspråklige utgave har fjorten essay, forordet medregnet, har den norske bare åtte.

Men det får leseren ingen beskjed om. Dermed går hun glipp av noen av Franzens morsomste og viktigste essay, og fraværet gjør det vanskeligere å tyde de bevarte. Selv essayet som ga samlingen sin engelske tittel, er som sunket i Atlanterhavet.

Hjernen er alene

Samlingen begynner personlig, og i gråtoner, med essayet «Fars hjerne». Her skildrer Franzen hvordan han mottar nevropatologens obduksjonsrapport, med den endelige bekreftelse på at faren led av Alzheimer. Og dette blir den makabre opptakten til en beskrivelse av sorgarbeid, familiære forhold og selve erindringens vesen.

Skriften blir «hukommelsens krykke», og slik peker Franzen mot hovedfokuset i denne samlingen, litteraturens særegne potensial. Men vent deg ingen lystelig framstilling av litteraturens stilling på det mørke kontinent.

I Amerika har man sluttet å lese, mener Franzen; i alle fall mente han det inntil han fikk sin egen bestselger.

Essaysamlingen har åpenbart interesse som bakgrunn for forfatterskapet. Men Franzen fortjener også oppmerksomhet som essayist, om enn av det litt pratsomme slaget, og som kulturkritiker.

Frontkjemper

Franzen er kvalm av «samtidskulturens sukkervann». Hans skepsis mot teknologi, terapi, media og kapital er tidvis forfriskende, selv om man lurer på hvordan det er mulig å ha blitt så gammel når man er født i 1959. Og ettersom man får vite mer om Franzens sterkt framskredne teknologivegring, undrer man seg nesten over at teksten ikke foreligger på pergament.

Litteraturens langsomhet kjemper mot samtidas hyperaktivitet; skriften slåss mot kjendiseriet.

I Franzens forestillinger er Litteraturen, med stor modernistisk L, det stikk motsatte av pop-psykologi og lykkebøker. Om romanen ikke kan endre noe, kan den i alle fall bevare, påpeker han. Litteraturen forenkler aldri, den tilbyr alltid flere spørsmål enn svar. Og nettopp i denne ektheten overfor tilværelsen skaper den sine tilfluktsrom. Midt i vår travle massekultur, er det i litteraturen man kan lære seg «å være alene».

Det er et tappert, velskrevet, om ikke helt originalt forsvarsskrift. Og man sitter igjen med en følelse av at han aller helst ville vært Robinson Crusoe - bare uten Fredag.

Offentlighetens fred

Franzens mulige kommunikasjonsproblem i norsk sammenheng er at han får Dag Solstad til å framstå som den reineste populist. «Alle mennesker burde være elitister - og holde det for seg selv,» skriver Franzen.

Og deler det med all verden.

Ikke at vi nordmenn har vondt av en porsjon ærlig elitisme. Her krydrer endatil oversetteren med et uttrykk jeg knapt har hørt siden 1800-tallet, «den allmenne hop» (hos Franzen står det «mainstream»). Men selv uten slike språklige fortidsminner kan Franzens utfall mot TV-apparater, moderne identitetspolitikk og motstanderne av den vestlige kanon, virke noe overspente.

Privatlivets fred

Kanskje er «Eksellensens soveværelse» samlingens mest originale bidrag. Glem alt maset om å beskytte privatlivets fred, skriver Franzen, det er offentlighetens fred som er truet. Mens mobiltelefonbrukerne sprer sine fortroligheter utover busser og T-baner, gjør TV og Internett det nasjonale landskapet om til et eneste stort soverom. Privatlivet er beskyttet «både som vare og som rettighet»; det er på tide at noen tar på seg å verne det offentlige rom. Franzen påpeker «behovet for å ta på seg et offentlig ansikt».

Essayet settes herved på pensumlista til intimitetstyranner som Kristin, Karita og Kjell Magne.

Norske illusjoner

I originalens forord gremmer Franzen seg over sin tidligere så «apokalyptiske bekymring over at amerikanere ser mye på TV og leser lite Henry James». Uten dette forordet blir det vanskelig å forstå utviklingen i disse essayene. Blant annet har Franzen gått fra å være svært misforstått forfatter til å bli svært forstått forfatter, og det preger naturligvis tilnærmingen.

Hvor er Forbrukerinspektørene? Selv fjernlesere oppe ved polarisen har behov for å vite hva de leser. Vi er provinsielle nok, om vi ikke også skal leve i en illusjon om at vi følger med på siste nytt fra den store verden. Når det gjelder kundeinformasjon om utgavers beskaffenhet, synes norske forlag ennå å ha noe å lære.

Nok Gregers Werle. For å bøte på at jeg har tatt livsløgnen fra gjennomsnittsleseren, slutter jeg med en anbefaling: Kjøp den engelske utgaven.