TV-anmeldelse: «Rick and Morty» sesong 5

Frastøtende og fabelaktig

Det er bare å bøye seg i tøvet for «Rick and Morty».

Evighetsmaskin: Femte sesong av «Rick and Morty» viser ingen tegn på at serien er i ferd med å gå tom for ideer. Video: Adult Swim/HBO Vis mer
Publisert

På overflaten er det mye ved «Rick & Morty» som byr imot.

Animasjonsstilen er grovkornet, ofte direkte stygg, full av groteske motiver og skapninger formet etter ymse kroppsåpninger og anatomiske utheng.

Hovedpersonen, Rick, er ikke bare en alkoholisert, kynisk kødd, grågusten i fjeset med permanent, grønt slim i den stadig rapende munnviken: Han er uten et eneste moralsk fiber, utsletter kloder og univers med et skuldertrekk, og bruker sine nærmeste som midler i sine mange hedonistiske innfall.

«Rick and Morty» sesong 5

Science fiction-komedie

Tidspunkt: Nye episoder hver mandag
Beskrivelse: Amerikansk, animert scifi-komedie av og med Justin Roiland og Dan Harmon.
Kanal: HBO

«Det er bare å bøye seg i tøvet for «Rick and Morty«.»
Se alle anmeldelser

Som om det ikke var nok kan deler av seriens dedikerte fanbase være nok til å ville fornekte enhver befatning med den. Mange av dem tolker seriens vilje til å gjøre narr av absolutt alt som er fint og ektefølt som et tegn på at den tar avstand fra det, og oppfatter Ricks nihilistiske rasshøleri som noe serien bifaller, snarere enn som et eksempel til skrekk og advarsel.

Og selv de av oss som ikke gjør det, har en tendens til å føle seg kallet til å forklare, gjerne uoppfordret og irriterende insisterende, hvor vanvittig smart denne serien (og dermed vi) er, mettet som den er med metalag, moralfilosofiske konsepter og en ustanselig referansebonanza. Så er du advart.

Likevel er «Rick and Morty», som er tre episoder inn i sin femte sesong nå, noe av det aller beste som går på tv om dagen. Den er nok ikke for alle, men i tospann med «Bojack Horseman» er den en fullverdig arvtager til forrige generasjons animerte høyvannsmerker «The Simpsons» og «South Park».

Prøvekanin

Tidligere nevnte Rick er universets mest briljante vitenskapsmann, med alt det medfører av avkobling fra normal moral, medfølelse og menneskelighet. Hans hardt prøvede kompanjong/prøvekanin er Morty, barnebarnet på fjorten.

Sammen utgjør de en arketypisk science fiction-duo a la Doc og Marty fra «Tilbake til fremtiden», som kastes inn i ukentlige eventyr på kryss og tvers av tid og rom, både i vårt eget og parallelle universer. Hjemme på jorden bor deres klassiske sitcom-familie i all sin kjedelige hverdagslighet.

Med dette som utgangspunkt spinner serieskaperne Dan Harmon («Community») og Justin Roiland (som også har de fleste stemmene) de mest vanvittige, burleske, tankevekkende, fantasifulle og uforutsigbare fortellingene scifi-sjangeren kan romme. De kjenner konvensjonene til fingerspissene og både avkler og omfavner dem, gjerne samtidig.

Og ikke minst vet de hva for et enormt potensial som ligger i denne grovt undervurderte sjangeren.

Ormebol og markhull

Mainstream science fiction-fortellinger gjør det ofte lettvint for seg selv, i hvert fall når de skal håndtere metafysiske, kosmiske og moralfilosofiske størrelser som tidsreiser, multivers og determinisme. Men der mer forsiktige forfattere ser naturlovmessige begrensninger, logiske møbiusfloker og svarte plotthull, ser Harmon og Roiland portaler til uoppdagede verdener.

De hiver seg med hodet først inn i disse ormebolene med lysets hastighet og energien til en nøytronstjerne, og graver til de finner markhullet i andre enden, hvor de kompromissløst drar alle sjangerens konsepter og klisjeer ut i sin ytterste, gjerne komisk grufulle konsekvens.

Ricks blaserte eksperimenter med tid, liv, virkeligheten og skapningers sinn skaper ikke bare et komplett kaos av parallelle virkeligheter, kloner av kloner og moralske gråsoner (som serieskaperne synes å ha full kontroll på).

Han etterlater seg også et dragsug av ødelagte kloder, terroriserte eller utryddede sivilisasjoner og traumatiserte familiemedlemmer, som gjør ham både til en massemorder ettersøkt på tvers av alle univers og en tyrann forhatt av sin familie.

Alt Morty utsettes for, som i mer konvensjonelle serier bare ville blitt ansett som artige eventyr han rister av seg i god tid til neste ukes episode, skaper varige arr i sjelen hans og gjør ham til en frynsete fjortenåring frarøvet alt som ligner en normal ungdomstid, ute av stand til å vite hva som er virkelig og ikke, eller om han i det hele tatt finnes.

Imponerende nok klarer serien å gjøre all denne tragedien både tankevekkende og hylende morsom, nettopp ved å ta den ved hornene og stille spørsmål ved alt vi vanligvis tar for gitt i den lettbente underholdningen vår.

Havgud i speedo

De tre første episodene av femte sesong viser ingen tegn til at serien er i ferd med å gå tom for ideer. De er fylt til randen av flere innfall og briljante konsepter enn normale serier kan håpe på å ha i hele sin levetid. I tredje episode tar Rick med Mortys kjærlighetssørgende søster Summer til planeter med nært forestående dommedag for en slags hedonistisk spring break-rangel, mens Morty innleder et forhold med den miljøforkjempende superheltskapningen Planetina (Alison Brie, som vanlig i storform).

I løpet av tjue raske minutter får vi blant annet en presis parodi både på klimaaktivisme og nittitallstegneserien Captain Planet, en rørende kjærlighetshistorie, et drama om Britney-aktig formynderskap og ikke minst en scene der en sjeik blir spist levende av babyseler.

Andre episode er en ultravoldelig, eksistensiell forviklingsfarse der Ricks mange lokkeduekloner av familien, skapt for å avlede fiendene som stadig prøver å drepe ham, begynner å ta livet av hverandre og potensielt den ekte familien, hvis den i det hele tatt finnes.

Første episode er oppe og nikker med seriens beste innslag. Morty kommer i skade for å berøre havet og trigge vreden til Ricks nemesis, den sexpositive, kjønnslige, speedoantrukne havguden Mr. Nimbus (Dan Harmon).

En klassisk sitcom-middag arrangeres for å gjøre det godt igjen og Morty får ansvar for vinen, som er plassert til lagring i en parallell, Narnia-aktig verden der tiden går mye, mye raskere enn her hjemme.

De korte, kaotiske innsmettene Morty har i den verdenen får fundamentale ringvirkninger gjennom generasjoner. En hel sivilisasjon bygges rundt denne pubertale demonen fra en annen dimensjon som dukker opp med mange århundrers mellomrom, og den meningsløse lidelsen han påfører alle han møter.

Stjernetøv

At Harmon og Roiland har fått i seg et eller annet både når de skriver og spiller inn episodene må være hevet over enhver tvil. Likevel klarer de alltid å lande historiene sine, og knytte de høytsvevende konseptene til noe nært, ektefølt og relaterbart – om så bare for et lite sekund eller to.

Ja, det er utmattende iblant, og humoren veksler fra intelligent til infantil – hva annet forventer du fra en serie som har en karakter som heter Mr. Poopybutthole? Toneskiftene er så brå og innfallene så mange at bare et så elastisk medium som animasjon kan bære det uten å kollapse inn i seg selv.

Likevel fungerer det, på tvers av all logikk og fornuft, som en umulighet av komisk masse, en singularitet samlet på ett punkt, uendelig kompakt, men samtidig lett som en fjær, fylt til randen av verdener inni verdener som bretter seg inn i seg selv i en svimlende evighet som får det til å krible i bakhodet mens du ler til du blir støl i magen.

Det er bare å bøye seg i stjernestøvet for Rick & Mortys stjernetøv.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer