På overflaten er det mye ved «Rick & Morty» som byr imot.

Animasjonsstilen er grovkornet, ofte direkte stygg, full av groteske motiver og skapninger formet etter ymse kroppsåpninger og anatomiske utheng.

Hovedpersonen, Rick, er ikke bare en alkoholisert, kynisk kødd, grågusten i fjeset med permanent, grønt slim i den stadig rapende munnviken: Han er uten et eneste moralsk fiber, utsletter kloder og univers med et skuldertrekk, og bruker sine nærmeste som midler i sine mange hedonistiske innfall.

Som om det ikke var nok kan deler av seriens dedikerte fanbase være nok til å ville fornekte enhver befatning med den. Mange av dem tolker seriens vilje til å gjøre narr av absolutt alt som er fint og ektefølt som et tegn på at den tar avstand fra det, og oppfatter Ricks nihilistiske rasshøleri som noe serien bifaller, snarere enn som et eksempel til skrekk og advarsel.

Og selv de av oss som ikke gjør det, har en tendens til å føle seg kallet til å forklare, gjerne uoppfordret og irriterende insisterende, hvor vanvittig smart denne serien (og dermed vi) er, mettet som den er med metalag, moralfilosofiske konsepter og en ustanselig referansebonanza. Så er du advart.