Filmanmeldelse: «The King's Man»

Fråtser i vold og skurker

«The King's Man» vil være både spionthriller, svart actionkomedie, krigsepos og personlig drama. Toneskiftpåførte whiplash-skader synes uunngåelig.

HISTORISK SUPERSKURK: Rhys Ifans som den russiske munken Rasputin er et av få lyspunkter i «The King's Man», mener Dagbladets anmelder. Video: Disney Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«The King’s Man» er tredje film i Matthew Vaughns Kingsman-univers, basert på tegneseriene av Mark Millar og Dave Gibbons. Etter den mildt sagt mislykkede oppfølgeren «Kingsman: The Golden Circle» fra 2017 forlater de denne gangen nåtiden, og forteller heller om tilblivelsen av den hemmelige agentorganisasjonen som har som kjerneverdier å være ulastelig antrukket, uangripelig britiske, og å ta loven i egne hender for å redde verden når myndighetene ikke makter eller vil, gjerne med i overkant voldelige midler. James Bond opphøyd i n-te teposepotens, om du vil.

«The King's Man»

Actionkomedie

Regi: Matthew Vaughn
Skuespillere: Ralph Fiennes, Djimon Honsou, Gemma Arterton, Rhys Ifans, Harris Dickinson
Premieredato: 7. januar
Aldersgrense: 15 år

«Det kan virke som om ambisjonene forsvant underveis.»
Se alle anmeldelser

Historiske superskurker

Vi får først en kort prolog fra boerkrigen i Sør-Afrika i 1902, før hovedhandlingen starter på forsommeren 1914. Den pasifistiske hertugen Orlando Oxford (Ralph Fiennes, som alltid leverer varene) gjør alt han kan som overbeskyttende far for å holde sin rastløse sønn Conrad (en blass Harris Dickinson) trygg for verdens farer. Men historiens tannhjul vil det annerledes.

På et tegneserieaktig fjellplatå konspirerer nemlig noen hemmelige slemminger å kaste verden ut i kaos. Ledet av en fyr med skotsk aksent og ansiktet alltid skjult i skyggene, finner vi virkelige superskurker fra begynnelsen av det 20. århundre. Ur-spionen Mata Hari (Valerie Pachner) sitter overfor den russiske munken og mystikeren Rasputin (Rhys Ifans, som jafser og slafser i seg rollen som var den en britisk mandelkake). Han sitter igjen ved siden av en forsagt herremann ved navn Gavrilo Princip.

Og da far og sønn Oxford aksepterer en jaktinvitasjon fra sin gode venn erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike i slutten av juni, trenger du ikke ha samlet inn altfor mange gule kakestykker i Trivial Pursuit for å skjønne hvor dette bærer. Den ekte Princip sto nemlig bak «skuddene i Sarajevo» 28. juni 1914, som ble utløsende årsak til første verdenskrig. Filmen er stappfull av sånne mer eller mindre historiske namedrops.

Actionballett

Sammen med barnepiken Polly (Gemma Arterton) og tjeneren Shola (den alltid magnetiske Djimon Hounsou, fra «Amistad») prøver Oxford å stanse verdenskrigen når den først er et faktum, og hindre sin sønn i å verve seg.

På denne to timer lange filmreisen klarer Vaughn å pakke inn så uhorvelig mye handling at det ikke bare er heltene og skurkene som truer med å slå hverandre i hjel her. Denne filmen vil være både spionthriller, svart actionkomedie, krigsepos og personlig drama. Toneskiftpåførte whiplash-skader synes uunngåelig.

Hardest rammet blir scenene fra hjemmefronten, der spesielt Fiennes «Oppdrag Nemo»-aktige frykt for å slippe sønnen fri blir drepende repetitiv.

Desto mer gledelig er det at actionscenene har tatt et betydelig steg opp fra forrige film. Spesielt utmerker en lydløs knivkamp i ingenmannsland mellom frontenes skyttergraver og den ballettaktige kampen med Rasputin, tonesatt til Tsjajkovskijs 1812-ouverture, seg.

Skuespillerne er for det meste tiltalende, alt ser lekkert ut, og det er i det hele tatt mye overskudd å finne. For eksempel spiller Tom Hollander alle de tre europeiske imperieoverhodene fra den tiden, kong George V, keiser Vilhelm II og tsar Nikolaj II (som ifølge filmens lemfeldige historiske etterrettelighet alle var fettere med dertilhørende uforløste barndomsfeider. Noe som bare nesten er sant – George var “ekte” fetter av begge, mens Nikolaj og Vilhelm "bare" var både tremenninger (en generasjon forskjøvet) og firmenninger. Pluss at Nikolaj var gift med de to andres kusine.).

Vaughn tøyler heldigvis også sine verste instinkter til gimmicky kameraføringer og vulgær plumphet, selv om ingen av dem er helt borte.

Postmoderne knivsegg

Det som derimot er forduftet, er den første filmens aller mest forsonende trekk.

«Kingsman: The Secret Service» (2014) balanserte hele tiden på en postmoderne knivsegg mellom undergravende satire og reinspikka omfavnelse av både spekulativ voldsforherligelse fra Hollywood og selvberettiget, britisk imperiefortreffelighet. «The King’s Man» synes å nøye seg med omfavnelsen, snarere enn å problematisere både sin egen sjanger og tematikk.

Budskapet om pasifisme klinger hult i all voldsfråtsingen. Den klarer heller ikke skjule sin egen innholdsløshet bak diffuse floskler om heltemot, eller de voldsomme innslagene av emosjonelt patos som den verken virker i stand til eller spesielt interessert i å følge opp.

Det kan virke som om ambisjonene forsvant underveis. De britiske konsentrasjonsleirene under boerkrigen anerkjennes så vidt under prologen, før filmen glemmer alle spor av britisk kolonialisme og overherredømme. Oxford er edel som en parodi på det britiske imperiums selvbilde, uten at det parodiske virker å være tilsiktet.

Det er heller noe såpass vagt som krig i seg selv som blir giften som gjennomsyrer alt, og løsningen er å være velkledd og britisk.

De reelle motivene til den uforløste sjefskurken kan riktignok spores helt tilbake til den britiske imperialismens første arvesynd, men holdes bokstavelig talt i skyggene altfor lenge og ender mest av alt som et halvstekt apropos i en påklistret sisteakt.

Å redusere de verdensendrende, historiske tragediene i begynnelsen av forrige århundre til å være forårsaket av mektige enkeltpersoner som konspirerer og trekker i tråder, er for så vidt artig nok på overflatenivå, men kjennes også lettvint og i utakt med tidsånden. I tillegg til at det blir ganske smakløst om man første begynner å tenke etter.

Men ikke minst gjør det at filmen frasier seg enhver mulighet til å si noe som helst om den virkelige verden. Det er synd, for det ville gitt «The King’s Man» vesentlig mer slagkraft.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer