Noe av det viktigste vi kan gjøre i kampen mot voldtekt er å hjelpe de utsatte til å bryte tausheten. Jeg er derfor sterkt i tvil om de bør lese voldtektsdebatter.

Først litt fakta: Rettssikkerheten til voldtatte kvinner er alarmerende lav. Bare en av hundre saker fører til domfellelse. En av tre kvinner forteller aldri noen at de er voldtatt. De fleste voldtektsmenn går fri.

Likevel mener mange at kvinnene er problemet. Denne vegringen mot å anerkjenne seksuelle krenkelser som devaluerende og skadelige handlinger med klar ansvarsfordeling går igjen i debatten. Kvinnene fremstilles som delaktige og bes ta sin del av skylda, eller de blir beskyldt for å sutre over bagateller.

I en kommentar i Morgenbladet opererer førstelektor ved Høyskolen Kristiania, Elin Ørjasæter, med følgende voldtektsmyte: «to tenåringer drikker seg kanon på samme fest og roter det til for hverandre.» Det er ikke voldtekt dersom begge er like fulle. Ørjasæter mener derfor at jenter som først har kysset en gutt frivillig, for deretter å bli utsatt for en «uønsket seksuell situasjon», er overfølsomme dersom de blir traumatisert av hendelsen.