Noe av det viktigste vi kan gjøre i kampen mot voldtekt er å hjelpe de utsatte til å bryte tausheten. Jeg er derfor sterkt i tvil om de bør lese voldtektsdebatter.

Først litt fakta: Rettssikkerheten til voldtatte kvinner er alarmerende lav. Bare en av hundre saker fører til domfellelse. En av tre kvinner forteller aldri noen at de er voldtatt. De fleste voldtektsmenn går fri.

Likevel mener mange at kvinnene er problemet. Denne vegringen mot å anerkjenne seksuelle krenkelser som devaluerende og skadelige handlinger med klar ansvarsfordeling går igjen i debatten. Kvinnene fremstilles som delaktige og bes ta sin del av skylda, eller de blir beskyldt for å sutre over bagateller.

I en kommentar i Morgenbladet opererer førstelektor ved Høyskolen Kristiania, Elin Ørjasæter, med følgende voldtektsmyte: «to tenåringer drikker seg kanon på samme fest og roter det til for hverandre.» Det er ikke voldtekt dersom begge er like fulle. Ørjasæter mener derfor at jenter som først har kysset en gutt frivillig, for deretter å bli utsatt for en «uønsket seksuell situasjon», er overfølsomme dersom de blir traumatisert av hendelsen.

Problemet er altså ikke at menn voldtar kvinner, problemet er kvinnenes reaksjoner på hendelsene. Ørjasæter er dessverre bare en av mange som bedriver offerklandring i den offentlige debatten.

I Aftenposten hevder Anki Gerhardsen at voldtektsdebatten kriminaliserer «unge, alminnelige gutter som kanskje ikke har levd lenge nok til å vite ordentlig hva en seksuell relasjon egentlig er for noe». Hun mener gutter utsettes for urimelig mye ansvar: «Jenter trenger ikke å passe på seg selv. Guttene skal passe på både dem og grensene.» Hun har sett seg lei på at debatten «stempler horder av unggutter». Hun ber jentene skjerpe seg: «Vi må si at hvis du ligger naken i en seng og kliner og ikke vil noe mer, ja, så må du si klart fra. Etterpå må du reise deg og gå.» Å ansvarliggjøre guttene som tar initiativ til sex mener Gerhardsen er å infantilisere jentene.

Det kan ikke være slik at vi ikke stiller krav til seksuelt umodne gutter. Er du i stand til å initiere sex må du også ta ansvaret for dine handlinger. Det kan heller ikke være sånn at jentene gis ansvaret for å kompensere for guttenes mangler. Den tiden det var normen hører fortiden til.

Underteksten i Gerhardsens tekst speiler klassiske voldtektsmyter: Dersom ei jente kliner med en gutt, er det rimelig av gutten å ikke bare forvente, men ta for gitt at hun vil ha sex. Men klining alene er ikke å regne som samtykke til sex. Vi kan ikke legge til grunn at jenter er konstant tilgjengelige for sex med mindre de utrykker det motsatte. Fraværet av et nei er ikke det samme som at det foreligger et ja.

Holdningen til Ørjasæter og Gerhardsen om at jentene er minst like ansvarlige for «uønsket sex›, eller voldtekt, som det heter i straffeloven, finner også veien inn i norske rettssaler. Der har jeg sittet mange ganger og hørt voldtektsmenn forklare at de ikke skjønner hvorfor fornærmede reagerer så sterkt. Det var jo bare en misforståelse. Ingen har egentlig gjort noe galt. Fylla har skylda. Dessuten sa hun aldri nei.

At voldtektsmenn og en del stemmer i den offentlige debatten har til dels overlappende holdninger og retorikk er neppe tilfeldig. Også overgripere følger med på voldtektsdebatten. Det fikk jeg for alvor bekreftet etter å ha intervjuet en voldtektsdømt tidligere i sommer. Han fikk fire år for å ha voldtatt den sovende kjæresten til kompisen sin på et nachspiel. Dersom du lurer: nei, de hadde ikke flørtet med hverandre overhodet i løpet av kvelden. Det innrømte til og med han.

Likevel nektet han for skyld. Jeg spurte hvordan han oppfattet det som skjedde den natten for snart tre år siden. «Jeg voldtok henne ikke, det var bare noe fyllerør, jeg trodde hun var våken». Han syntes det var vanskelig å beskrive nærmere det som skjedde, så han henviste til Anki Gerhardsens Aftenposten-artikkel. Den hadde han fått tilsendt av en sympatiserende kompis dagen før. «Sånn var det.»

Menn som står tiltalt for voldtekt har forbausende ofte hull i hukommelsen når utspørringen sirkler rundt dette med samtykke. De husker omtrent alt annet denne kvelden, er skråsikre på at jentene var med på det, men nøyaktig hvilke samtykkesignaler jentene har sendt kan de sjelden gjøre rede for. De få som husker høres veldig like ut: «hun hadde øynene åpne›, «hun lagde lyder». Forklaringene sender sterke signaler om menn som mangler noe i sin evne til å fortolke mellommenneskelig kommunikasjon.

Debatten om kvinners ansvar for å unngå voldtekt er for lengst på overtid. Fokuset fremover må være å øke unge menns bevissthet om grenser, ansvar og alkoholbruk. Loven er krystallklar på at selvforskyldt rus ikke er en unnskyldning for voldtekt. Begår du overgrep i fylla skal du dømmes som om du var klink edru. At hun er dritings medfører større ansvar for initiativtaker, ikke mindre.

Etter en voldtekt tyr overgriperne til alle mulige bortforklaringer og etablerte voldtektsmyter for å vri ansvaret vekk fra seg selv. Det farlige er når ofrene internaliserer den samme logikken. Dessverre gjør mange det. Selvbebreidelse er utbredt blant voldtektsofre. Derfor forblir så mange tause om overgrep. De føler skyld og skam. Det tror jeg dessverre den offentlige debatten bidrar til.